---

Ingress:

Da bilfilmen «Rush» blandet sann historie, billøp og fartsfylt drama-action, ble jeg omtrent frelst over natten. Jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å like en film om racerbilsjafører såpass godt, men «Rush» var en storartet overraskelse fra uventet hold. Nå som den virkelig befestet bilmfilmens posisjon i Hollywood, har vi også fått dokumentarer i massevis om sporten som dessverre krever sine ofre iblant. «Le Mans ‘66» eller «Ford v Ferrari» som den egentlig heter tar oss nok en gang med under huden på en krevende sport hvor pengene rår, og nok en gang er det tykt med kvalitet i alle ledd.

Anmeldelse:

Ferrari er den ledende racerbilprodusenten som høster stor suksess når det skal måles krefter for bilmotorer. Men noen hos Ford har et ønske om å komme på banen og hamle opp med den italienske stormakten. Teamet som settes sammen har et brennende ønske om å skape den beste racerbilen som finnes, men med mye engasjement og kunnskap er det ikke nødvendigvis det som Ford leter etter når de skal sette en mann bak rattet i deres nye racerbil. Dette skaper splid innad i Ford-teamet som vet at om de skal klare å hamle opp med de beste, så må også de bruke de beste. Og tiden er ferd i med å renne ut ettersom 24-timers løpet Le Mans begynner å nærme seg. Suksess eller fiasko er nært forestående…

Man føler lett at man er plassert i særdeles trygge hender når man ser en film laget av James Mangold. Regissøren har tross alt fått noe av det aller beste ut av Sylvester Stallone i «Cop Land» og har samtidig noen fabelaktige filmer som «Walk the Line», «Identity», «Logan» og nyinnspillingen av «3:10 To Yuma» på CVen sin. Det er rimelig stødige filmer alle sammen, og vitner om en trygghet og selvsikkerhet som også trengs for å gjøre denne filmens historie best mulig på film. Og med flere gode filmer bak seg, beviser Mangold nok en gang at han mestrer å få en film til å se ut som realt stykke dyktig håndverk. Ikke bare er bildet gnistrende godt, men han skaper et lydbilde og en ramme rundt filmen sin som gjør at jeg nesten måper når jeg ser den. Det er de små detaljene, de små (i mange tilfeller) ubetydelige birollene og evnen til å fortelle en historie på best mulig måte som gjør at «Le Mans ‘66» blir en eventyrlig god, fornuftig og interessant bilfilm.

Det gjør selvsagt ingenting at Mangold har med seg stjerneduoen Matt Damon og Christian Bale i filmens to største roller. Det er skuespillere som ikke trenger å anstrenge seg for å gjøre en fantastisk rolleprestasjon, og de gjør også dette til en kunst når de trer inn i roller som er basert på ekte personer. De føles genuint ekte med akkurat nok dosering med filmmagi til å gjøre dette til en glede å bevitne.

Selv om jeg omtrent ikke finner dårlige momenter ved «Le Mans ‘66», vil jeg trekke frem at den gjerne kunne spedd ut filmen med enda litt mer motorbrøl og bilrace. I store deler av filmens første akt får vi mer innsikt i hvordan en bilprodusent fungerer fra innsiden og de som styrer med pengene, så det mangler litt mer fysisk spenning i denne fasen av filmen. Totalt sett så er det fint at vi også får se dette, så får en slags antagonist som vi ikke skal like – som fungerer flott ved siden av tospannet Damon og Bale.

«Le Mans ‘66» er en fortreffelig god film som leverer et par gode timer med underholdning. Jeg kjedet meg ikke et sekund og syntes i etterkant at filmen gjerne kunne vart en time til uten at det hadde testet konsentrasjonen min. Det er en litt annen type bilfilm enn «Rush», men ikke noe dårligere av den grunn. Når man får dekket det som er av behov for en slik type film og blir sittende igjen med en ro i sjelen av tilfredshet, er man faktisk ikke nærmere enn toppkarakter enn dette.