Det er noen ting som aldri helt ser ut til å dø ut når det gjelder filmatiske grep; og med tanke på hvor mye av dette som vi ser i tegnefilmer, barne-TV, spill eller bøker, så er det nok ikke rart at man er nødt til å forsøke seg på å la dyr snakke på film også. Men på stående fot ser jeg ikke sist det fungerte utmerket som live-action, med unntak av den siste utgaven som Disney lagde av «The Jungle Book», men unntak som bekrefter regelen finnes alltid. For heller ikke denne gang er det en vellykket operasjon å la dyr snakke på film.

Etter å ha trukket seg tilbake som dyresnakkende veterinær, samt å gå i total isolasjon fra omverden, får Dr.Dolittle (Robert Downey Jr.) en dag besøk av en gutt som har med seg et ekorn truffet av et skudd. Dolittle ser seg nødt til å hjelpe den lille krabaten og med ett er han tilbake til det som drev livet hans i så mange år. Raskt kommer han ajour med tilstanden til hva som har skjedd rundt ham, og nå er han nødt til å dra ut på et stort eventyr for å redde dronningen av England som ligger for døden om han ønsker å beholde eiendommen sin. 

Det er nok ingen som forventer at man ikke skal kunne svelge et par kameler for å la historien i denne filmen passere uten å bemerke absurditeten i det hele. Men når vi befinner oss i en film hvor dyr snakker og en mann kan snakke med absolutt alle dyr, så er vel absurditeten egentlig et faktum allerede. Dermed kommer vi raskt til kjernen i filmens eksistens, som helt klart er hvilket publikum denne filmen er ment for. Er den ment å få en aldrende filmelsker til å foreta trampeklapp i egen stue når filmens rulletekst flyter oppover lerretet eller den store TVen på veggen? I hovedsak ikke. Dette er en familiefilm, og det ga meg faktisk utrolig mye å kunne se denne med yngstemann i huset, som elsker dyr både i virkeligheten og på film. Uten ham hadde jeg faktisk kjedet meg veldig mye med denne filmen. Men ved å se filmen sammen med ham så er det lettere å kunne leve seg litt mer inn i filmen og forsøke å se filmen med yngstemanns store og undrende øyne. Ja, filmen blir faktisk litt bedre da. Men bare litt.

Jeg vil ikke si at det dreide seg om forventninger, siden Robert Downey Jr. har kommet fra en grom seiersrekke av kassasuksesser som Iron Man, men navnet hans alene gjorde at jeg faktisk fikk et lite håp om at det kunne være en OK film å se. Dessverre så er Robert Downey Jr. også menneskelig og beviser at talent alene ikke er nok om det skorter på både manus og regi. Problemet til denne filmen er nemlig at den sliter med dynamikken. Den starter litt ujevnt og tråkt, før den kommer seg litt. Ferden videre stopper omtrent opp og da mistet også minstemann interessen i et kvarters tid, før den tar seg opp mot slutten igjen. Den er altså altfor ujevn til at det blir en minneverdig film, og jeg vil tro at til at resten av familien ikke vil skrike etter å se denne filmen igjen med det første.

Joda, for barna så er det nok en bedre film enn hva jeg som voksen syntes. Jeg skjønner at det er spennende å se dyr på film, men historien er et lite skår i gleden da jeg ikke synes at alle dyrene får lov til å bidra nok til å prege filmen i så stor grad som de burde. At det ikke brukes så mye tid på å forklare at dyrene snakker er helt OK. De som skjønner hvordan det er gjort for å fungere, de skjønner det, mens de aller minste vil nok bare gledes å se at de faktisk gjør det.

Filmen har et budskap og et hjerte som den formidler på et greit vis, men for at denne filmen skulle satt et stort avtrykk burde den klart å holde interessen oppe hele filmen, og samtidig servert mer eventyr og flere situasjoner hvor dyrenes styrker og svakheter hadde kunnet gjort det morsomt for hele familien. Det er heller ikke tatt høyde for at de voksne kanskje har en litt annen humor, slik som jeg tror at Robert Downey Jr. fint kunne klart å snike inn om manuset tillot det. Det er altså milevis fra der hvor Pixar pleier å lande med sine familiefilmer. «Dolittle» er en lettglemt og litt slurvete film som har best appell hos de aller minste.