Regissør Tim Burton er nok mest kjent for å gjøre filmer med relativ dyster og mørknyansert fargepalett. Goth-uttrykket er også ofte godt til stede når han lager filmer, men da han lagde «Big Fish» var det snakk om å snu om helt og levere en som heller omfavnet fargene og lekte med det visuelle uttrykket på en helt annen måte enn vi tidligere hadde sett Burton operere med. Resultatet er en fortreffelig film som varmer og rører helt inn til hjerterota

Ed Bloom (Albert Finney) ligger for døden og har besøk av sønnen sin Will (Billy Crudup) som han ikke har så godt forhold til. Da Will vokste opp fortalte faren en rekke historier som var helt utrolige, men som ikke hadde noen rot i virkeligheten. På dødsleiet drar Ed nok en gang frem historiene og Will er fast bestemt på at faren MÅ fortelle ham sannheten slik at han endelig kan bli kjent med den virkelige faren sin før han er borte for godt.

Første gang jeg så «Big Fish» var jeg ikke engang klar over at det var Tim Burton («Batman» og «Beetlejuice») som stod for regien. Det er kanskje ikke så rart når filmen er såpass «utenfor karakter» at det ikke kunne vært Burton som stod bak, men jaggu. Burton overrasker og leverer en nydelig visuell fortelling som bader i lekre detaljer, som ser meget godt ut i 4K-oppløsning, og viser dermed at han fint behersker å boltre seg litt mer i andre enden av fargeskalaen. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at dette er en av hans vakreste og fineste filmer, med «Edward Scissorhands» knepent foran. Snakk om kontraster rent visuelt!

Jeg synes egentlig ikke at det er noen av skuespillerne som stikker seg veldig ut i denne filmen. Det er noen gode skuespillere som bidrar, men det er det som skjer i nåtiden som gjør sterkest inntrykk i form av prestasjonene til rutinerte Albert Finney («Miller’s Crossing» og «A Good Year») og alltid like trygge Billy Crudup («Watchmen» og «Spotlight») utgjør den mest dramatiske og tårefrembringende delen av filmen, hvor Ewan McGregor («Trainspotting» og «Doctor Sleep») og skjønne Alison Lohman («Drag Me to Hell» og «Matchstick Men») sørger for at eventyret lever og virkeliggjøres i skjønn forening med Burtons regi. Burton loser skuespillerne trygt igjennom historien og sørger for at filmen har et enormt overskudd med energi fra start til slutt.

Når filmen når slutten så sitter jeg igjen med en klump i halsen og med en følelse av at Tom Burton har lykkes med å fortelle historien slik den burde fortelles. Det å se igjen filmen nå i 4K-format og med et lydspor som fenger, er noe jeg virkelig likte. Det har aldri vært den mest spennende filmen rent teknisk sett, men nå er det altså en særdeles god utgivelse som er ute.

Alt i alt synes jeg filmen fungerer godt, selv uten de tekniske fremskrittene den har fått oppleve. «Big Fish» er en herlig, varm, trist og velfungerende historie fortalt gjennom øynene på en regissør som har laget mange fantastiske filmer. Terningkast fem.