Helt fra «Wonder Woman 1984» sin spede start og release, ble den snakket om i relativt sure toner. Den forrige filmen om DC Comics sin supre heltinne høstet voldsomt med lovord, og da er det lett for oppfølger faller i den klassiske kategorien med å være «den vanskelige andrefilmen». Jeg var derimot litt imot strømmen med den første filmen, da jeg synes at den filmen (kun) var helt OK, så da er det kanskje litt mer håp for meg denne gang?

Etter at vi sist møtte Diana Prince aka Wonder Woman kjempet hun i front under første verdenskrig, men når vi møter henne er hun ansatt på et kunstmuseum på 80-tallet like sprek som hun var for en mannsalder siden. Savnet av sin store kjærlighet begynner å tære på henne, og når en mystisk gjenstand dukker opp på jobben hennes ønsker hun seg kjærligheten tilbake. Kort tid etter er Steve (Chris Pine) tilbake og kreftene til gjenstanden er urokkelig. Det er også andre klar over, og maktsyke mennesker begynner å ønske seg ting de også. Men for å oppfylle sitt ønske må man også gi avkall på noe, og når verden står ovenfor en krise, begynner Wonder Woman å miste kreftene sine… 

Superheltfilmer har fått seg en liten nedtur etter at vi fikk toppen av kransekaken levert gjennom den episke avslutningen på Marvel sine tre første faser; nærmere bestemt gjennom «Infinity War» og «Endgame». Det er særdeles vanskelig å følge opp en slik gjennomføring, men DC har likevel klart å levere underholdende filmer i sitt film-univers – om enn noe mer vaklende kvalitet jevnt over linja. «Wonder Woman» ble godt mottatt hos både publikum og kritikere, men jeg synes ikke at den filmen levde opp til sine lovord. Jeg har derimot ikke sett noe om «Wonder Woman 1984» på forhånd, men jeg har selvfølgelig ikke unngått å få med meg at verken publikum eller kritikere har vært like villige til å dra frem superlativene når det er blitt snakket om «Wonder Woman 1984».

Det er ikke vanskelig å se at denne filmen kan virke tung og intetsigende for de fleste, men jeg synes faktisk det at filmen er omhyggelig med å levere dybde i rollefigurene og historien, gjør godt for filmens del. Jeg føler også at alt den forteller og viser frem sørger for hardere og større nedslagsfelt når slutten kommer, selv om jeg også gjerne skulle ønsket meg mer viril og fyrrig motstand for Wonder Womans nedkjempelse. Pedro Pascal er en dyktig skuespiller og gjør at det fungerer godt når de to motpolene mellom godt og ondt braker sammen, men den ekstra ondskapen – som gjør at man virkelig gjør alt for å heie frem heltinnen Wonder Woman – mangler. Trusselen uteblir, i en viss grad, og selv om jorden kan møte sin ende, er ikke Pascals rollefigur (sammen med komikeren Kristen Wiigs rollefigur) det jeg vil omtale som skikkelige bad guys. Og fortellingen om dem begge er litt for omstendelig til at man får heidundrende action som blåser håret bakover. Det vies nok litt for mye tid til å bygge opp, slik at det store klimakset uteblir.

Likevel synes jeg at filmen gjør det ganske så godt. Kanskje er det fordi den komplette fordummelsen av actionfilmen (LES:Fast and the Furious-franchisen) sørger for at jeg er litt lei såkalt enkel/dum action? Og kanskje er det fordi Marvel sine filmer har lagt listen såpass høyt slik at jeg egentlig også setter pris på denne varianten av en superheltfilm som en film litt på kanten av det vi normalt ser hos Marvel? Det er nok mange grunner til at jeg liker filmen relativt godt selv om den har sine feil og selv om man lett ser at filmen kunne kuttet bort en drøy halvtime uten at man egentlig hadde følt at man gikk glipp av noe viktig.

«Wonder Woman 1984» er en leken hyllest til et tiår som mange ser på med gru, da spesielt med tanke på moten, men som også serverer superheltaction slik man er vant med. Jeg står nok relativt alene om dette, men jeg synes ikke dette var noen dårligere film enn forgjengeren. Dette er en helt OK firer på terningen, dette.