Snurre Sprett og den gale gjengen i Looney Tunes er tilbake på basketbanen, 25 år etter at de spilte på lag med tidenes største sportsutøver Michael Jordan. Denne gang er CGI og animasjon sterkere noen gang, men det betyr ikke at historie, skuespill og regi er på høyde med den forrige film – uten at det betyr at 1996-utgaven av «Space Jam» er en glitrende god film. Neida, det er en familiefilm som blander en av nåtidens største superstjerner med en gjeng tegneseriefigurer som trengte å få litt ny tid i rampelyset.

LeBron James (spilt av LeBron James) sliter med å få den ene sønnen sin, Dom (spilt av Cedric Joe), til å prioritere basketball foran gaming og utvikling av sitt eget spill. På et møte hos Warner Bros. har han med sønnen sin og når Warner Bros. egen algoritme (spilt av Don Cheadle) sørger for å transportere både LeBron og sønnen inn i Warner Bros. eget dataunivers, er det kun en ting som kan gjenforene far og sønn: En kamp på basketbanen. Nå gjelder det bare for LeBron James å samle sitt drømmelag fra Warner Bros. sitt eget arkiv om han skal ha sjans til å hamle opp med algoritmens eget drømmelag – frontet av LeBrons sønn.

Jo mer jeg tenker over handlingsreferatet så er det utrolig hvor mye vi aksepterer når det gjelder historier som i utgangspunktet er såpass fjerne at man aldri skulle kunne tro at det var mulig å lage film på idéen. «Space Jam» fra 1996 har en litt mer enkel inngang til møtet mellom tegneserieverden og vår egen verden, og sørger også for at tittelen kommer mer til sin rett ved å gi oss et hint av verdensrommet i oppbyggingen og de små krabatene som etter hvert blir motstanderne på basketbanen. Tittelen «Space Jam: A New Legacy» er kun delvis korrekt, da vi denne gang IKKE skal innom verdensrommet, men heller beholder oss på jorden og havner inne i et dataunivers på serverne til Warner Bros. Litt misvisende, men det er kun én av kamelene vi svelger unna når filmen skal underholde hele familien.

For det er viktig å tenke at dette ikke skal revolusjonere filmverden. Det er en forlenget arm av en allerede eksisterende familiefilm hvor Looney Tunes spilte basket sammen med legenden Michael Jordan. Det samme innholdet er resirkulert, men denne gang med ny innpakning. De minste vil nok like filmen og hvordan den ivaretar de gamle kjenningene i Looney Tunes, men for de eldste er det nok mer å pirke i. Ikke bare hvordan de oppdaterer Looney Tunes-grafikken på en negativ måte, noe jeg vil tro de minste forholder seg mer positive til. Det er lagt inn noe snacks for de litt eldre her også, siden Warner Bros. kjører tidenes egenreklame fra start til slutt, noe som resulterer i at mange av deres mest innbringende og kjente rollefigurer dukker opp som publikum på sidelinjen i basketkampen. Jeg må jo smile når gjengen fra «A Clockwork Orange» står side om side med både Pennywise fra «IT» og King Kong. Men det er ikke nok å se en parade av kjente figurer, for jeg synes filmen er altfor treg med å komme seg godt i gang. Det bygges opp vel og lenge for å sørge for at forholdet mellom far og sønn sitter godt, og når kampen først starter (som jo er det alle venter på) så blir det litt for mye show og litt for lite substans.

Det er liten tvil om statusen til LeBron James som basketspiller, og han er jo ingen skuespiller. På den måten er han jo til dels unnskyldt for at det skurrer litt når han skal forsøke å spille på utsiden av banen. Michael Jordan gjorde det ikke så mye bedre han, men Jordan hadde i hvert fall glimt i øyet. James er rimelig apatisk i alt han foretar seg, og med det så sliter jeg litt med å finne en ektefølt interesse i det han foretar seg, Som familiefilm er «Space Jam: A New Legacy» helt OK underholdning, men det er langt i fra en god film. Den er også et lite stykke unna sin forgjenger. Terningkast tre. Av den særdeles svake sorten.