Svenske Lukas Moodysson har laget mange filmer som har sneket seg inn under huden på en hel filmverden. Det var filmen «Fucking Åmål» som virkelig satt opp dørene for en spennende karriere, og med langfilmdebuten i 1998 var det mange som øste lovord om den svenske regissøren og manusforfatteren. Filmen satt seg noen semi-dype spor i meg allerede for 23 år siden, men mitt store spørsmål er: Har filmen holdt seg godt og tålt tidens tann?

Den unge, usikre, triste og venneløse Agnes (spilt av Rebecka Liljeberg) har det ikke lett når det nærmer seg 16-årsdagen hennes. Livet er bare mørkt og fulle av negative tanker, men noen tanker går rundt forelskelsen hun har i den vakre og populære Elin (Alexandra Dahlström). På en kveld hvor tankene er helt i kjelleren er det Elin som kaster stein på vinduet og en usannsynlig, men vakker kjemi oppstår mellom de to jentene som befinner seg på terskelen til voksenlivet.

Jeg visste egentlig at jeg likte «Fucking Åmål» den gang jeg først oppdaget filmen etter all dens ros i media rundt utgivelsesdatoen tilbake i 1998. Jeg så den sikkert et par ganger på rappen sammen med venner, og det var en relativt unison begeistring for filmen for dens fremstilling av ungdommer den gang. Når jeg nå ser igjen filmen for første gang på omtrent 20 år, ser jeg den i helt nytt lys med litt mer refleksjon og livserfaring tilbakelagt. Det å kunne se «Fucking Åmål» og se tilbake på hvordan livet faktisk var for ungdommer som vokste opp på slutten av 90-tallet er et fantastisk skue, og jeg må innrømme at en aldri så liten nostalgisk følelse sveiper over meg.

Lukas Moodysson («Tilsammans» og «Lilja 4-Ever») har skrudd sammen et sosialrealistisk bilde av et tiår og en inngang inn mot et nytt millennium hvor tabubelagte temaer var et brennhett tema. Og dessverre så er homofili fortsatt like aktuelt med tanke på at det ikke er alle som ser på dette med et hjertevarmt og imøtekommende sinn. At alle får lov til å elske en annen uansett kjønn er for meg en selvfølgelighet, men bare det å se hvor betent dette kan være i et ungdomsmiljø anno 1998 opp mot et tilsvarende miljø i dag viser at Moodysson var en modig og viktig stemme den gang. Filmen, isolert sett, er også like modig og viktig den dag i dag.

Dette med å finne seg selv, finne ut hvem man er og kanskje også hvordan man kan bli den utgaven av seg selv man er ment å være, kan fungere godt innenfor visse rammer. I denne filmen stråler rollefigurene, skuespillerne og historien på en helt utrolig varm og fin måte. Det er ikke langt mellom hjertesorg og full latter i hjertet mitt mens jeg følger de to jentene som opererer helt motsatt av hverandre helt til de finner ut at de brenner inne med tanker og følelser som ikke alle rundt dem ønsker like velkommen. Dialogen sitter også som et skudd, og det er opptil flere ganger hvor jeg gliser av hvor godt Moodysson har fått dialogen til å flyte så naturlig selv om han spriter den opp med et lass av herlige krumspring. Dette gir bare mer sjel og liv til rollefigurene som får lov til å bruke dem, og sørger også for at filmen leverer et herlig driv rundt den uunngåelige fremdriften mot et klimaks i historien.

«Fucking Åmål» leverer bedre enn noen gang og burde virke kjent for de aller fleste som vokste opp på 90-tallet. Her er det så mye spennende å dykke ned i om man virkelig ønsker. Det er en knallsterk debutfilm av Lukas Moodysson som har et enormt overskudd av energi, som lett smitter over på seeren. Snakker vi soleklar femmer på terningen? Ja, tror nok det.