Dyreparken i Kristiansand spinner videre på sine merkevarer, og den harde turen til toppen av parken hvor bondegården KuToppen ligger, sørger for at man husker navnet KuToppen i evig tid. I hvert fall om man har gått der med en større barnevogn og gråtende barn opp mot toppen hvor gråt plutselig har stilnet i gleden over å se gårdsdyr og traktor. Essensen i følelsen av å være på KuToppen smitter ikke nevneverdig over filmene, men kanskje man i hvert fall får litt julestemning av «Jul på KuToppen»? Eller tar minnene om melkesyre helt overhånd?

Snøen har lagt seg over KuToppen og det er desember. Klara skal feire jul hos faren sin på gården, men farens avslappede forhold til jula gjør at Klara blir lei seg. Det er ikke pyntet og det ser ikke ut som jul i det hele tatt, mener Klara. Med hjelp fra sin gode venn og nabo Gaute skal de jammen klare å få KuToppen til å glitre i julens ånd, men når de leter på låven får de hilse på en sjenert liten krabat som viser seg å være KuToppens egen lille nisse. Det er bare å gi nissen grøt og kjøre på med julepynt, så blir nok KuToppen klar til julaften.

Men naboen Bernt har fortalt at når nisser får mer enn den ene porsjonen med grøt i løpet av året, blir de gale og julen kan være ødelagt. Men det kan vel ikke gjøre noe å gi grøt i store mengder til en liten nisse? Eller? 

Jeg skal være helt ærlig å si at jeg ikke synes den forrige KuToppen-filmen var spesielt god. Den var svæt lite minneverdig med en laber historie, kjedelige rollefigurer, kjedelig animasjon og med et forsøk på å gjøre situasjoner morsomme ved å legge på prompelyder. «Jul på KuToppen» er tilbake med friskt mot og forsøker å levere litt julestemning, noe den til en viss grad også klarer, men jeg synes ikke det er spesielt morsomt å oppleve julestemning i samvær med disse rollefigurene. Og for å gjøre ting verre enn de burde være, så har de smurt prompelyder utover filmen i tillegg. Ikke engang minstemann i huset lo eller koste seg merkbart med det – noe som sier mye om hvor malplassert og unødvendig det faktisk er.

Det er den samme gjengen som stemmelegger figurene vi ble kjent med i den første filmen, men jeg savner nærværet til Bjarte Tjøstheim som kastet litt liv inn i en ellers litt trist og tafatt gjeng i den første KuToppen-filmen. Filmens største trumfkort er en elg – stemmelagt av Thomas Seltzer – som skulle og burde fått mer tid på skjermen.

Selv om det alltid er artig å se animerte figurer få liv via velkjente stemmer, er det derimot stemningen som er filmens beste kort. Jula er en flott tid for hele familien og jeg ser jo at det er poeng (og penger) å tjene på å gi ut en film fra hele Norges KuToppen (plassert på toppen av Dyreparken i Kristiansand) med jul som tema. Når man i tillegg har muligheten til å plassere en fjøsnisse i fjøset på KuToppen så stiger nok markedsverdien ytterligere for de minste – muligens til stor ergelse hos foreldrene. Dermed kan jeg vel skrive under på at det er litt julestemning i denne filmen, men ikke nok til å havne inn på den obligatoriske listen over filmen man MÅ se hver eneste jul. Til det er den altfor forglemmelig utenom det som faktisk går direkte på jul.

Jeg synes ikke dette var en god film, og det virker også som om minstemann i huset også var mindre fornøyd med dette resultatet. Julefilm er fortsatt julefilm og det spiller selvfølgelig inn, men dette er en klokkeklar toer på terningen.