Jeg husker meget godt hvordan det var da jeg oppdaget «The Sopranos» tidlig på 2000-tallet. Jeg var oppslukt og hadde endelig troen på at en TV-serie kunne overgå en film. Det er ikke mange serier som mestrer det kunststykket, men «The Sopranos» befinner seg helt i toppsjiktet sammen med serier som «Mad Men» og «Breaking Bad». Etter at serien var over var det lenge snakk om en film satt til samme univers, men mye tydet på at prosjektet aldri kom til å se dagens lys. Nå er filmen her og «The Many Saints of Newark” forteller en historie om hvordan den legandariske rollefiguren Tony Soprano ble formet til den han var i TV-serien «The Sopranos».

Unggutten Tony Soprano (spilt av William Ludwig og Michael Soprano) vokser opp i et mafiamiljø i Newark med mange sterke personligheter rundt seg. Med faren i fengsel er det Dickie Moltisanti (Alessandro Nivola) som står for den største mannlige innflytelsen i livet til Tony. Men rundt både Dickie og Tony er det noe større på gang. Det er en revolusjon for afro-amerikanske innbyggere og maktkampen blant mafiaen både internt og eksternt har nådd et bristepunkt. Dette er årene som for alvor fomer og skaper den store mafiabossen Tony Soprano i årene som kommer. 

«The Sopranos»? Terningkast seks. Klink sekser på terningen. Det er en av tungvekterne både historisk og personlig for meg når det gjelder TV-serier, og det er få andre som kommer i nærheten av den fantastiske fremstillingen av mafiatilværelsen til Tony Soprano. Jeg må innrømme at jeg var veldig spent på filmen som lenge lå på planleggingsbordet, og jeg synes at det er godt at filmen faktisk er utgitt. Likevel er filmen – ved første gjennomsyn – et perfekt eksempel på en film som gjerne kunne vært en miniserie. Det er så mange rollefigurer og historietråder her at jeg synes synd på alle de som ikke har TV-serien innabords før denne filmen konsumeres. Det er i tillegg såpass mange tråder her, som man vet blir hengende igjen i mange år før rollefiguren Tony Soprano er godt voksen, jeg gjerne skulle sett bli utforsket bedre. Artig er det også å se yngre versjoner av Tony sine mest kjente allierte gestaltet av gode figurer. Den eneste som ikke fungerer er Billy Magnussen («No Time to Die» og «Aladdin») som Paulie Walnuts og John Magaro som Silvio Dante, hvor jeg synes tolkningene smått grenser til det pariodiske. Liten tvil om at dissee rollefigurene kun kan spilles av henholdsvis Tony Sirico og Steven Van Zandt. Andre som derimot klarer seg helt utmerket er blant andre Vera Farmiga («The Conjuring») som Livia Soprano og Corey Stoll («Ant-Man») som Junior Soprano.

Det var også noe svært nostalgisk og gjenkjennelig over åpningen av filmen hvor Leonard Cohens kjenningslåt fra TV-serien dundret elegant ut av stereoanlegget og stemmen til Michael Imperioli innleder filmen og setter oss raskt inn i ting som når, hvor og hvem. Selv om det er en film som benytter seg av andre skuespillere så er det mye som føles godt med denne filmen. Likevel er det én skuespiller som stikker seg ut... Sønnen til selveste James Gandolfini, Michael, spiller Tony Soprano som ung. Han klarer seg godt og gjør at det hele føles mer som et gjennomført og godt prosjekt.

Selv om jeg koser meg i et velkjent miljø, så er det noe som slår sprekker og minner meg på at TV-serien fortsatt står som en gigantisk bauta i TV-historien. Jeg er en person som oftest hyller film fremfor TV-serier da altfor mange TV-serier tar seg FOR god tid med å la oss bli kjent med rollefigurene, som i sammenheng med et mindre budsjett gjør at resultatet blir OK, men ikke opp mot potensialet. Men for «The Sopranos» er det motsatt. Den verdenen som serieskaper David Chase skapte med 6 sesonger av pur kvalitet får ikke sin rettferdige forlengede arm gjennom én film på to timer. Det blir litt for lite og jeg synes faktisk at filmen nesten bare skraper i overflaten av en spennende «coming of age»-type film hvor det dreier som en av de mest kjente rollefigurene på film: Tony Soprano.

Jeg klarer likevel å kose meg i en liten stund og er nå, mer enn noensinne tidligere, klar for et gjensyn med den perfekte underholdningen i form av «The Sopranos». Terningkast fire.