Det har i mange år vært en begivenhet de gangene Clint Eastwood har laget en ny film enten som regissør, som skuespiller eller begge deler. Men med de siste filmene jeg har sett ham i, så har man på uunngåelig vis tenkt at dette kan ha vært hans siste film. Det har alltid preget filmene, men aldri i så stor grad som denne gang. Nå er Clint Eastwood blitt 92 år gammel og jeg tror mer enn noengang at vi med «Cry Macho» har sett det siste av Clint Eastwood. Er denne svanesangen brukbar nok, eller har Clintern brukt opp kruttet for lenge siden?

En gammel rodeorytter og cowboy, ved navn Mike (Clint Eastwood), får et oppdrag av sin gamle arbeidsgiver som går ut på å hente sin unge sønn ut av Mexico. Den rebelske tenåringssønnen er ikke blant mors beste barn, men i møte med den gamle mannen, Mike, dannes et uvanlig bånd og det tar ikke lang tid før de begge belærer hverandre om livet. Men moren til den unge gutten vil ikke la ham dra til faren i USA uten kamp, så veien over grensen blir både lang og hard. 

Når man helt i starten av filmen ser solnedgangen skaper en mørk silhuett av Clint Eastwood som legger seg ned for en hvil med en cowboyhatt på hodet, så er det en sterk måte å signalisere en fantastisk karriere på. Jeg vet ikke om det er tilsiktet eller ei, men det skaper tanker og minner om ikonet Clint Eastwoods CV. Alt fra de gamle spaghettiwestern-filmene til litt mer moderne og mesterlige «Unforgiven». Jeg tror og håper litt på at dette er den siste filmen til gode gamle Clintern, da hans unike vei gjennom filmhistorien har sørget for så mange gode opplevelser at jeg gjerne skulle sett at det ikke slutter på bunnen. Og for å være ærlig så er ikke «Cry Macho» noen stor filmopplevelse, men den er helt OK. Og det kunne vært verre.

En film dette har også mange likhetstrekk med den mindre gode «The Marksman» hvor Liam Neeson møtte en yngre gutt på grensen til Mexico og skulle frakte ham til sin slekt i USA. Der var riktignok mangel på kjemi og Liam Neeson på sparebluss grunnen til at det ble en svak affære. Clint Eastwood får det til bare på erfaring og tyngde gjennom sin rolle, og hans motspiller (Eduardo Minett) sørger for at kjemien også sitter relativt trygt gjennom hele filmen. Litt vaklende er det i starten, men da er både stemningen i filmen og relasjonen dem i mellom såpass tynn at det passerer i stillhet. Det har sikkert også noe å si at denne filmen har en stødig og rutinert regissør i Clint Eastwood, så dette er absolutt en flott å film å se på også.

Det er faktisk senest i 2018 at Clint Eastwood spilte sin forrige hovedrolle, noe mange (meg inkludert) så på som hans siste film. Men så har han altså gått hen og gitt ut en film som regissør, produsent, bidragsyter på musikken og som hovedrolleinnehaver i en alder av 91 år. Det er en bragd få andre kan måle seg med. Som skuespiller ser man virkelig alderen på ham, men jeg merker ingen spesielle tretthetstegn når det kommer til regien. Flere av grepene og teknikkene han bruker er varemerker når det gjelder gode gamle Clintern, og det passer selv om det ikke er noe mesterverk han har laget. Alt i alt er «Cry Macho» en lun og ålreit film likevel. Om dette blir den siste filmen som Clint Eastwood er involvert i, så er det absolutt godkjent. Terningkast tre.