Da «The Purge» kom ut i 2013 var den en umiddelbar hit som ble laget på et lite budsjett. Med en stjerne som Ethan Hawke og et spennende premiss for historien, fenget den også mitt filmhjerte på godt vis. Da oppfølgeren kom ut kort tid etter, var jeg allerede litt lei. Nå er vi kommet til den femte filmen i franchisen og nå må vi bare stå samlet og si at nok er nok. Fem (!) filmer om The Purge er 4 filmer for mye, selv om denne filmen faktisk jogger forsiktig innom noe av det som gjorde den første filmen god, nytenkende og frisk.

Den ene dagen i året hvor alt er lov er tilbake. The Purge, som dagen kalles, er dagen for renselse hvor alle har lov til å plyndre, drepe og gjøre det som på alle andre dager i året er ulovlig. Når en rekke mennesker nær grensen til Mexico bestemmer seg for å ta The Purge videre til noe de kaller «The Forever Purge», er det ikke lengre kun én dag hvor alt er lov. Nå skal renskelsen fortsette til USA kun består av etterfølgerne av de som stjal landet fra indianerne. Det er dårlig nytt for blant andre Adela og Juan som er ulovlige innvandrere i landet... 

Konseptet som filmene har hatt med seg fra starten av har vært enkelt. Én dag i året er alt lov – til og med drap. Det skråblikket som dermed åpenbarer seg på forskjellen mellom rik og fattig er samfunnskritikk av ypperste sort, men i film to til fire synes jeg de ikke klarte å få denne beskjeden trykket inn på samme måte som hos den første filmen. Akkurat den styrken er tilbake hos denne femte filmen ved at de snur litt på det og presenterer en situasjon hvor ulovlige (og lovlige) innvandrere er de som står nederst på rangstigen når årets mest farlige og skumle dag står foran oss i «The Forever Purge». Jeg liker at de velger å ta historien denne veien, spesielt med tanke på hvor mye dette har preget det politiske nyhetsbildet for USA de siste årene, men jeg synes nok en gang at det koker bort i kålen når drepingen og spenningen stiger utover i filmen. 

Selv om denne filmen er lite steg opp fra (spesielt) de to siste filmene, synes jeg ikke det holder til å følge opp den spenningen og nerven som var å oppdrive i den første filmen. Den sporer av og forsøker å gjøre en ny vri til historien uten at det fungerer, og jeg ender opp med å føle meg likegyldig til filmens rollefigurer og deres skjebne. Hadde de klart å etablere rollefigurene på en sterkere måte ville dette lagt et bedre grunnlag for filmens utvikling og den veien de tar historien. Det ligger absolutt ikke noe godt manus i bunnen av denne filmen og der sitter mye av problemet. Tenk deg selv at du skal regissere eller skrive manuset til den femte filmen i en rekke hvor luften gikk ut av konseptet for minst to filmer siden. Man er nødt til å ta noen sjanser og man er nødt til å gjøre et forsøk på å tenke nytt, men fallhøyden er jo stor. Nå sier jeg ikke at den første Purge-filmen var eminent underholdning, men den var såpass bra at jeg skjønner kjølvannssuksessen den skapte.

Det den første filmen også hadde med seg var Ethan Hawke i hovedrollen, og det har ikke vært like mye klasse med navn som Frank Grillo, Y’lan Noel eller Elizabeth Mitchell. Det har de til en viss grad forsøkt å gjøre noe med ved å fylle denne filmen med navn som Josh Lucas og Will Patton, men det holder ikke når materialet de jobber med ikke er noe å skryte av. «The Forever Purge» har en ålreit idé som de forsøker å jobbe med, men de klarer ikke å få noe ut av den idéen. Dette blir en svak toer på terningen, selv med en utgivelse på 4K UHD hvor jeg synes at både bilder og lyd leverer til høyere terningkast.