Komikeren Jason Sudeikis forsøker å bevege seg i et territorie vi ikke vanligvis ser ham i. Det er ikke et ukjent fenomen at komikere gjør dette, men det er alltid like spennende å se om de faktisk beviser at de har skuespillerferdigheter utenom deres vanlige, «trygge» ramme. Og når det gjelder «South of Heaven» så vil jeg absolutt si at Sudeikis fint kan ta «seriøse» roller i fremtiden også.

Jimmy (Jason Sudeikis) er ute på prøve etter å ha sittet fengslet for et ran for 12 år siden, og har tenkt til å bruke tiden på sin kommende kone i det kommende året. Når året er omme vil kreften ha tatt den kommende konen Annie (Evangeline Lilly) fra ham og dermed føler han at tiden er mer kostbar nå enn noengang tidligere. Men ting går ikke helt slik som Jimmy og Annie kunne ønske seg når en av byens kriminelle overhoder ønsker å få tak i Jimmy grunnet et uhell som krever et menneskeliv. 

Filmer som blander krim og drama er noe som kan ende opp med å skli utover hele karakterskalaen. Noen av mine største favoritter gjennom tidene har ett ben i hver av de to sjangerne, mens jeg også har kjedet meg i hjel i selskap med noen av filmene som har blandet de to sjangerne på uheldig vis. For meg er regissøren, Aharon Keshales, av denne filmen et totalt ukjent navn, men navnene han har fått med seg foran kamera er av godt kaliber. Som nevnt er komiker Jason Sudeikis («Ted Lasso» og «We’re the Millers») litt utenfor sitt vant element, mens han også har kjente navn som Evangeline Lilly (kjent fra «Lost» og «Ant-Man») og Mike Colter («Luke Cage») i biroller til å støtte ham gjennom filmen. Kjemien mellom dem alle fungerer fint og selv om Evangeline Lilly virker litt på bristepunktet av hennes horisont som skuespiller, så er også hun med på å heve totalopplevelsen av filmen.

Det er et lydbilde her som på fortreffelig vis setter et slags punktum eller utropstegn i de scenene hvor det trengs. Lyden er såpass god at jeg koser meg stort med hva regissør Keshales har fått til med nettopp den. En ting som fremstår som uhyre profesjonelt er hvordan Keshales hele tiden holder igjen og holder tilbake der hvor andre regissører kunne lagt på i tykke og brede lag. Det finnes noen scener hvor jeg tenker at filmen fort kunne valgt en utvei med å dra på med actionsekvenser og brutalitet, men hvor «South of Heaven» velger å holde igjen. Jeg foretrekker dette fremfor at den velger en enklere vei for å glede flere. Det er detaljer som dette som gjør at filmen faktisk fungerer ganske så godt.

Jeg klarer å overse et par karakterbrister i løpet filmens spilletid, hvor Jason Sudeikis’ rollefigur kanskje er hakket mer kalkulert og kynisk enn han fremstår, men det må nesten til for å sørge for at veien han skal gå blir formet dit den er tiltenkt. Alt i alt er «South of Heaven» langt fra noe mesterverk, men jeg makter å unngå å kose meg mer enn jeg kanskje burde. Muligens er det Sudeikis balanse mellom komikk og drama som fungerer så til de grader, eller så er det helheten med historien, lyden, Sudeikis og settingen. Dette er ikke must å ha få med seg, men det finnes også uhorvelig mange andre måte man kan bruke tiden dårligere på enn dette. Jeg lener meg mot en svak firer på terningen.