Stephen Lang’s karriere fikk seg en skikkelig opptur etter rollen i James Cameron’s storslåtte sci-fi «Avatar». Og etter suksessen med den skurkerollen han bekledde i «Avatar», har jeg sett ham i roller som gjerne har vært forbundet med naturlig autoritet (i en eller variant). I «Don’t Breathe» fra 2016 var han derimot i en skikkelig badass-rolle som ikke akkuart høstet mye sympati selv om han var blind, men jeg synes hans rolle var det som gjorde Fede Alvarez sin film verdt å se. Nå er han tilbake som den blinde mannen i en noe unødvendig oppfølger uten den sylskarpe regien til Fede Alvarez til å styre skuta.

Den blinde mannen (Stephen Lang) bor i rolige omgivelser med datteren sin, Phoenix (Madelyn Grace) i et avsideliggende hus uten særlig med besøk annet enn en dame som en gang i blant tar med seg Phoenix til byen. Phoenix begynner å komme i en alder hvor det ikke lenger er like greit å bare sitte hjemme uten venner eller skolegang eller noe som ligner et «normalt» liv, men har innfunnet seg i faren sine regler for sosialt samvære. Dagene går uten noe som helst form for spenning, før den dagen hvor en gruppe mennesker prøver å bryte seg inn i huset for å ta med seg Phoenix... 

Joda, Stephen Lang («Don’t Breathe» og “Avatar») klarer fortsatt å fremstå som en tøffing uten sidestykke. Selv med et handikap som gjør at han ikke ser noe rundt seg, er det faktisk troverdig når han i mange situasjoner kommer seg unna med å påføre andre relativt mye smerte. Det er også en fin og skjør kjemi mellom Langs rollefigur og Madelyn Grace, som spiller datteren hans i denne filmen, og man forstår begges synspunkter og ståsted når det kommer til flere av situasjonene som gjør at historien blir snudd opp ned i denne oppfølgeren. Det er også både naturlig og et velfungerende trekk at den blinde mannen må bevege seg utenfor sitt egets hus grenser i denne filmen, som gir rollefiguren hans et moment som filmen trengte. Hadde de kun valgt å la denne filmen i det nye huset til den blinde mannen og se hvordan voksenversjonen av «Home Alone 2» hadde utstpilt seg, ville jeg nok følt at filmen stod på stedet hvil, selv med det nye elementet i form av en tøff datter som noen ønsker å få tak i.

Fede Alvarez hadde regien på den første filmen og beviste nok en gang sin teft for skrekkdetaljer i en historie som ikke nødvendigvis oser skrekk ved første øyekast. Han har en god evne til å sjokkere og skremme som den første filmen høstet fruktene av. Denne gang nøyer han seg med manus og produsentrolle, mens hans medforfatter på manuset for både denne og den første filmen flytter seg frem i køen som regissør. Rodo Sayuges blir med det langfilmdebutant som regissør og gjør jo den jobben helt greit. Likevel savner jeg noe av snerten og sjokkeffekten som Alvarez har som varemerke i sine filmer, og filmen har en litt mildere atmosfære denne gang.

Som en thriller med elementer av skrekk og tøff action, så klarer «Don’t Breathe 2» å videreføre historien om den blinde mannen (man ikke ønsker å kødde med) på en helt OK måte. Jeg skjønner likevel ikke helt hvorfor filmen var nødt til å komme, og synes at den første filmen rundet av på en måte som fint kunne stått som en liten hit på egenhånd. Jeg legger denne filmen høyt på listen over unødvendige oppfølgere, som vi ærlig talt har altfor mange av, og jeg ser på filmen som kun et bevis på at Stephen Lang er en skikkelig rå og tøff type man ikke ønsker å komme i veien for. Dette holder kun til en toer på terningen - dessverre. Se heller den første filmen en gang til i stedet for å oppsøke «Don’t Breathe 2».