Suksessen til regissøren Josef Fares var stor da hans debutlangfilm «Jalla! Jalla!» gjorde seg godt bemerket med gode anmeldelser og gode besøkstall på kino, men når man lager en såpass umiddelbar og (kanskje litt) overraskende suksess, er det noe som heter «den vanskelige andrefilmen». Josef Fares ønsket å ta det litt mer over i det absurde, men samtidig rendyrke komedien og det folkelige ved å gi oss livet til politiet i en liten svensk bygd. Det fungerte, det!

I sentrum på en ørliten by i Sverige et sted jobber politietaten så svetten renner... Vel, det gjør det i hvert fall nå som de har fått beskjed om at politistasjonen skal legges ned og de som jobber der har funnet på en plan om å øke kriminaliteten for å sikre jobbene deres. I teorien en smart plan, men de som jobber i politiet er ikke den mest kompetente gjengen man kan oppdrive, og etter hvert som tallene stiger blir det også igangsatt en etterforskning for å finne ut hvorfor tallene plutselig stiger. 

Jeg synes «Jalla! Jalla» klarte seg godt som en førstefilm fra Josef Fares og likte idéen og tanken bak kulturforskjeller, men synes ikke den filmen var tøff nok og vinglet mellom to sjangre. I «Kopps» har Fares tatt steget fullt ut i komedien og leverer en artig og gjenkjennelig sjangerfilm hvor det er snakk om småbylivet i Sverige. Med en hytte tilgjengelig i Sverige er det mange stereotypier jeg kan kjenne igjen og rollefigurene bidrar godt til at historien har et fint driv og en naturlig utvikling.

Nok en gang har Josef Fares kloret seg fast i tematikk som holder seg aktuell den dag i dag, 19 år etter at filmen ble lansert, hvor det er snakk om sentralisering, nedbemmaning og omrokkering av ressurser fra de små kommunene til de store. Det ligger altså et herlig lite fundament av satire i bunnen av denne filmen, mens det ligger lag på lag med forskjellig arter av komikk oppå der. Og det er her jeg får en litt ambivalent følelse for filmen. I noen scener holder Fares det jordnært og relaterbart med å presentere en blind date som ikke helt går etter planen, fra å ha en artig samtale mellom «seriøse» politimenn og en kjøpmann som har fått noen grillpølser frastjålet mens han var på do. Men når han trapper opp og gir full gass så er det Torkel Petterssons rollefigur som tror han er med i en helt vanvittig actionfilm i Hollywood eller kidnapping som står på menyen. Og i disse scenene klarer jeg ikke å senke skuldrene nok til å kose meg med det som skal fremstå som morsomt. Det blir bare litt for absurd.

Noe av filmens absolutte fremste våpen er de små dialogvekslingene som Jacob (spilt av Fares Fares) har med noen av de lokale bykjenningene eller kjemien med etterforskeren Jessica (spilt av Eva Röse). Her har filmen en type sjarm som jeg virkelig lar meg engasjere av, og jeg storkoser meg i disse små øyenblikkene. Det er når det går over kanten at jeg mister grep om filmen og føler på kjedsomheten. Filmen er med andre ord litt på begge sider av linjen og dermed havner også karakteren litt der. Terningkast tre (av den sterke sorten) er ikke dårlig, men nok en gang er det noen grep som ville gjort at karakteren tippet over til nærmeste nabo i positiv forstand. Uansett så peker pilen oppover for Josef Fares etter den første filmen «Jalla! Jalla». Den vanskelige andrefilmen er faktisk hakket mer tilspisset og fungerer bedre enn debuten.