Nå kan jeg ikke si at jeg husker å ha lest barnebøkene om den store røde hunden Clifford, men likevel sitter det minner av bøkene et sted under hjernebarken. Dermed har jeg ikke noe forhold til kildematerialet som jeg husker i hvert fall. I USA har barnebøkene høy status og det er forsøkt filmatisert før også, men da i animert form. Nå skal vi da altså bry oss om en meget stor, rød CGI-hund som er plassert i en live-action film.

Ungjenta Emily (Darby Camp) passer ikke helt inn på skolen og har det tungt i hverdagen. Når onkelen Casey (Jack Whitehall) tar henne med ut på en tur og de stikker innom et telt i parken som huser hjemløse dyr, møter Emily en liten rød hund som hun ønsker å ta med seg hjem. Selv om onkelen sier nei, er brått den lille røde hunden der i sekken til Emily når hun kommer hjem. Og når hun gir den nye hunden all sin kjærlighet vokser den proporsjonelt med kjærligheten den mottar. Men en så stor rød hund er selvfølgelig noe pengesterke forskere også ønsker å slå kloa i. 

Barnefilmer har det med å blande CGI og live-action uten at det alltid fungerer så godt som de ønsker. Og siden barnefilmer også er glad i å inkorporere dyr som en del av seg, så er det ikke ofte at det fungerer helt til filmens beste. Heldigvis er i hvert fall Clifford-hunden en hund som ikke prater, slik mange andre filmer av samme sort gjør en greie ut av, så da slipper man i hvert fall det aspektet. For la oss være ærlige... snakkende dyr på film... hvor ofte fungerer det, egentlig?

Det lagt til side kan jeg konsentrere meg om denne filmen og hvorfor den ikke fungerer. Ja, for det er faktisk flere faktorer som gjør at «Clifford: Den store røde hunden» ikke blir en minneverdig filmopplevelse for hele familien. Fokuset til filmskaperne ligger helt klart på at dette skal være søtt og ufarlig morsomt for de aller minste, noe man ser gjennom at filmens mest skurkeste skurk er spilt av Tony Hale (som er best kjent fra den hysteriske morsomme rollen som Buster i «Arrested Development»). Det er så ufarlig at det nesten blir søtt. Men kun nesten. For det eneste som faktisk ER søtt i denne filmen er CGI-hunden Clifford og jenta han skaper kjemi med. Sammen står de for noen fine øyeblikk når man skraper vekk alt rundt, men det blir ikke så mye mer enn det. Filmen fremstår som en tafatt film med små stunder av fine øyblikk som man glemmer omtrent i det filmens rulletekst farer over skjermen.

Det er liten tvil om at denne sikter seg inn på de aller minste, og når filmen i sluttminuttene lirer av seg en tirade av moralsk preken går dette på bekostning av underholdningen. Jeg synes ikke filmen evner å gjøre rede for seg i løpet av spilletiden og det skjer altfor lite til at jeg klarer å holde motet oppe. Jeg kjeder meg i omtrent 80 prosent av filmen (hvis ikke mer) og det er ikke akkurat grunn til å skryte nevneverdig. «Clifford: Den store røde hunden» er en kjedsomlig og trøttsom affære som jeg ikke ser noen grunn til at skulle hente penger nok til å karre til seg en oppfølger i nær fremtid. Det holdt i massevis med én enkelt dose. Terningkast to.