Joda, filmene om John Wick er kule, de. Jeg liker alle de tre filmene som hittils har kommet ut, men jeg synes også det er noe herlig forfriskende med en «hvermannsen» som også denger løs på russisk mafia. Og at den rollen gestaltes av Bob Odenkirk er intet mindre enn perfekt casting. Endelig har vi på plass en motvekt til John Wick som gjør at jeg ønsker mer!

Hutch Mansell (Bob Odenkirk) er en mann som kjeder seg gjennom hverdagen og ikke har stort å se frem til. Når et innbrudd ryster hele familien hans, blir han nok en gang påminnet om hvor kjedelig og tafatt han er fra alle rundt ham. Men så... En dag på en buss dukker det opp ferdigheter som lenge har ligget gjemt bort i en skuff. Han sender en hel gjeng med pøbler på sykehus som hadde plaget en kvinne på bussen, men når gamle ferdigheter har sett dagens lys kommer den russiske mafien på banen for å søke hevn over de som havnet på sykehus. Hutch Mansells liv er kanskje ikke så kjedelig og A4 som først antatt? 

Det er kanskje litt urettferdig å sette en film som «Nobody» opp mot filmene om John Wick, eller «Taken»-trioligien eller hva det måtte være. En barsking som denger løs på slemminger er noe som gjerne slår an samme hvilken måte man presenterer det på. At det nå er selveste Bob Odenkirk («Better Call Saul» og «Breaking Bad») som får rollen som barsking er ikke akkurat noe jeg hadde sett for meg, men det er derimot enda mer velkomment at det faktisk skjer. Jeg visste faktisk ikke at det kunne bli så tilfredsstillende å se en mann kaste hanskene for å gi en gjeng med gjennomsyrede slemme mennesker som man fra startskuddet går har null empati for.

Formelen som filmen går ut i fra er rimelig enkel: En mann som har evner og en bakgrunn man aldri så for seg ut i fra filmens åpningsscener, viser seg å ha en rekke ferdigheter/evner som gjør ham til en trussel når vi blir presentert for en fiende med litt ekstra slagkraft. Som sagt så er det mange filmer hvor dette har fungert, og i «Nobody» synes jeg faktisk de klarer det ekstra godt. Regissør Ilya Naishuller pøser på med tunge krefter, artige actionsekvenser og noen scener som det lukter svidd av, selv om jeg synes at han går litt vel langt i filmens avsluttende scene. Det fungerer best når vi er i huset til rollefiguren Hutch eller på bussen, hvor jeg føler at det treffer bedre og hvor koreografien er både vass og gir snev av realisme.

Mye av realismen i filmen er knyttet opp mot Bob Odenkirk og hvordan han griper tak i sin rollefigur etter beste evne. Jeg heier på Hutch Mansell og ønsker ham alt vel, selv om han selvfølgelig går drastisk til verks også. Det er noe særdeles befriende å sette seg ned med en film som dette som gjør at jeg bare kan lene meg tilbake og nyte underholdning. For det er nettopp det denne filmen leverer: underholdningsverdi til den store gullmedaljen. Jeg hadde lest mye positivt om denne filmen før jeg faktisk fikk sett den selv, og selv om jeg ikke hadde sett noen klipp eller lest grundig rundt hvorfor den var godt likt, var allerede stempelet om en mulig positiv filmopplevelse godt plassert i marg og bein. Det at den likevel klarer å levere topp underholdning var godt for filmsjelen. Ja, det er kanskje en simpel film og en lettvekter på mange måter, men dette var nesten (ja, nesten!) innertier. Terningkast fem.