Hvor mange har oppriktig gått rundt med en klump i magen og tenkt: «Jeg skulle gjerne sett en oppfølger til Coming to America fra 1988.»? Jeg tror nok at antall som har tenkt det er meget lavt. Kanskje inntil ikke-eksisterende. Men nå er den her, enten vi hadde et brennende ønske om det eller ei. «Coming 2 America» er lekegrinden til Eddie Murphy som har slitt litt mye med å finne tilbake til storofrmen  de siste årene. Reiser denne komedien kjerringa, da?

Prins Akeem (Eddie Murphy) fant sin store kjærlighet i USA, og det er USA som kaller når det viser seg at at Akeem har en sønn fra et one-night stand før han traff sin kone. Prins Akeem må derfor dra tilbake til USA for å kunne skape et bånd til ham før han skal ta med sønnen tilbake til hjemlandet hvor han skal ta sin rettmessige plass som en ny prins. Det er duket for kulturkrasj og forviklinger når to svært motstridende kulturer skal opp mot hverandre – igjen. 

Jeg føler meg nesten litt slem når jeg før filmen har en negativ innstilling som går ut på at dette er en særdeles unødvendig oppfølger. Men det er jo så enkelt som at «Coming to America» fra 1988 sto stødig nok alene og hadde en helt OK avslutning som rundet av historien. Men så har de altså gått i gang med å rote frem en historietråd som egentlig ikke eksisterte, men som man kunne ta tak i om man la til et element fritt ut av fantasien. De har de valgt å gå for her, uten at jeg synes det tilfører den første filmen noe – ei heller at jeg får lyst til å utforske denne filmen i spesielt stor grad. Det eneste som faktisk gjør at jeg finner denne filmen en smule interessant er Eddie Murphy. Han var en barndomshelt og har levert noe av det beste jeg har sett innen stand-up, så selv om jeg vet at Eddie Murphy ikke har all verdens av gode filmer etter 90-tallet har jeg alltid et lite håp når jeg ser navnet hans på en rolleliste.

«Coming to America», fra 1988, er en film som jeg aldri helt har skjønt sjarmen ved. Den har noen småmorsomme scener og rollefigurer, men helheten er svært forglemmelig. De samme kvalitetene har denne oppfølgeren som sliter med å gi med noe annet en gjensyn med glemte rollefigurer fra storhetstiden til Eddie Murphy.

Regissør Craig Brewer har tidligere taklet filmer innenfor andre sjangre, til stort hell. «Hustle & Flow» er en film som hadde meg gråtende rundt det fantastisk gode rolleprestasjonen til Terrence Howard, mens «Black Snake Moan» fikk meg til å se en helt ny side ved ringreven Samuel L.Jackson. Etter disse filmene har derimot karrieren til Brewer ikke akkurat vært imponerede. Remaken «Footloose» var mildt sagt dårlig og ved siden av den filmen har han stort sett operert innefor TV-seriens rammer. Han fikk derimot et hyggelig lite «comeback» med den overraskende festlige «Dolemite is My Name» med nettopp Eddie Murphy i hovedrollen. Kanskje var denne filmen et håp om at suksessen skulle bli gjentatt og at vi samtidig fikk en artig oppfølger til en helt middels grei 80-talls komedie. Men slik skulle det ikke bli. Jeg ser kun to lysglimt i en ellers så bekmørk film: 1. Eddie Murphys mange roller. 2. KiKi Layne, som fikk sitt store gjennombrudd i den nydelige filmen «If Beale Street Could Talk». Og for «Coming 2 America», så er det langt i fra nok. Terningkast to.