Den første Petter Kanin-filmen klarte å sjarmere publikum selv om den ikke kommer til å bli stående som en glitrende film. Jeg tror også denne oppfølgeren kommer til å gjøre det samme som den første filmen, selv om den ikke innehar samme sjarmbombe-effekt som den første filmen hadde. Det er enkelt og greit en grei forlengelse av den første filmen, som byr på mer eventyr og mindre tid til å bli videre kjent med rollefigurene.

Petter Kanin begynner å bli lei av å ikke få leve akkurat som han vil på gården som Thomas (Domhnall Gleeson) og Bea (Rose Byrne) bor på. Når Bea appåtil lanserer en bokserie om kaninene på gården, hvor Petter Kanin blir utgitt for å være bølla i gjengen, er Petter lei. Når han under boklanseringen befinner seg i storbyen, møter han på en eldre kanin som har funnet seg til rette i byen og som trenger hjelpen til Petter for å håve en storfangst de kan leve godt på.

Hvordan følge opp «Petter Kanin» satt til et forholdsvis rolig gårdsliv som etter hvert eskalerer og kulminerer i en søt tone tilrettelagt hele familien? Jo, man drar kaninene bort fra gården og samtidig skaper splid dem i mellom. Fungerer det? Ja, det gjør egentlig det. «Petter Kanin hopper hjemmefra» er akkurat den oppfølgeren den trenger å være uten å klusse det til for verken forgjenger eller eventuelle etterfølgere. Og oppskriften er akkurat det jeg forventer: Litt mer eventyr, mer spenning, drama internt i gruppa og litt avvekslende miljø.

Tegneserien som går (og går) på NRK har aldri fattet min interesse når den har gått mens minstemann heller ikke virket spesielt interessert, men denne versjonen var både far og sønn enige om at fungerte bedre. Humoren sitter fint og dynamikken mellom alvor og lettbetont spenning er tilspisset på en så fin måte at jeg blir revet med når jeg ser filmen. Minstemann bekrefter med vidåpne øyne og latter der hvor latteren skal sitte. Alle tegnene er der for at dette blir en storartet filmopplevelse for både barn og voksne, men det er likevel noe som skurrer. Stemmeleggingen på norsk er noe tilskrudd og det er flere rollefigurer som har stemmer som drar meg altfor mye i retning av andre stemmelagte produksjoner i Norge. Det er litt synd at vi i Norge ikke har altfor mange stemmer å ta av og dermed blir sittende med mange av de samme stemmene til et lass av filmer og serier. Jeg anbefaler dermed den originale versjonen, men da henger selvfølgelig ikke de aller minste med på moroa.

Andre ting som gjør at jeg havner litt bakpå er at det er en historie i bunnen som jeg ikke synes fungerer spesielt godt. Den er med på å skape alt det en oppfølger trenger, men den introduserer oss for mange rollefigurer, noen små omveier og et par løse tråder den ikke rekker å nøste opp i. Det er med andre ord litt mye rask i manusmaskineriet.

Det beste med denne filmen er at den ser lekker ut. Joda, kaninene og noen av de andre dyra har et snitt som gjør at de tar meg ut av filmens verdi, selv om jeg legger godvilja til, men det er et bilde som ofte har mye farger, rask kameraføring og høyt tempo. Med det tatt i betrakning så synes jeg denne 4K-utgivelsen gjør filmen til en lekker sak å ta inn. Jeg kan heller ikke klage på lydsporet som har en voldsomt dynamisk opptreden i stua fra de små detaljene til en actionfylt scene hvor musikk, biler, stemmer og andre effekter gjør susen. Teknisk sett synes jeg utgivelsen holder til en sterk firer på terningen, mens filmen nok ikke haler i land mer enn en sterk treer på terningen. Siden jeg anmelder 4K-utgivelsen og ikke kun filmen så tror jeg faktisk at dette er nok til å havne på en sterk firer på terningen. En liten anbefaling der, altså.