Filmer som «Shaun of the Dead”, “Hot Fuzz”, “Scott Pilgrim vs. the World” og “Baby Driver” har for lengst gjort at regissør Edgar Wright er blitt en mann man setter sin lit til når det gjelder filmprosjekter – både for de som ser film og de som jobber med det. Kule filmer ispedd humor har i lang tid vært en merkevare for ham, men «Last Night in Soho» virket å være et steg av retning homage og skrekk. Dermed kan man trygt si at spenningen var til å ta og føle på da Thomasin McKenzie danset seg inn i stua til «A World Without Love» fra 1964.

Den aspirerende motedesigneren Eloise (Thomasin McKenzie) har fått plass ved en designerskole midt i London og drar med ett fra et liv hjemme hos moren og faren på bygda til en kontrasttilværelse i storbyen. Livet endres drastisk og den musikkelskende fargeklatten av en jente som bodde på bygda blir kvalt av alle inntrykk og personligheter som venter henne. Hun velger derfor å flytte fra skolen for å skaffe seg en egen leilighet hvor hun kan være alene når skolen er slutt. Men når hun legger seg for kvelden har hun realistisk drøm om en jente som kommer til London på 60-tallet i sin søken etter å bli sanger på en stor scene, men i stedet havner på skyggesiden av Londons nattliv. Med drømmer som virker altfor ekte som senere manifesterer seg i våken tilstand også, skjønner Eliose at noe er galt. Fryktelig galt... 

Jeg var svært usikker på hva slags film dette skulle være. Den virket egentlig litt utypisk Edgar Wright i første akt, mens den jo hadde noen elementer jeg kjente igjen. Musikken var definitivt til stede, men jeg synes den hyggelige tonen og snerten i dialogen uteble. Heldigvis så kjenner jeg igjen regissøren når filmen virkelig setter seg, selv om den jo avviker en del fra det vi har sett fra Wright gjennom karrieren. Mest av alt så var det en helt annen setting enn hva jeg har sett fra den britiske regissøren tidligere, og det tok litt tid før jeg følte meg vant til det jeg så på, og jeg falt også deretter mer og mer for filmen og hva den hadde innabords.

Ikke bare er det særdeles hyggelig å være i selskap med dyktige kvinnelige skuespillere som Anya Taylor-Joy («Split» og «The Queen’s Gambit»), men jeg tror aldri jeg har sett en mer passende rolle til Thomasin McKenzie («The Light of My Life» og «Old») enn hva hun spiller i «Last Night in Soho». Og det er noe av denne jobben som er så viktig for at filmene til Wright skal fungere og som gjør at helheten blir så forbaska overlegen. Med disse flotte damenes innsats blir det intet mindre enn en skjønn forening med ringreven Terence Stamp («Smallville» og «Elektra»), ultrakule Matt Smith («The Crown» og «Doctor Who») og Diana Rigg («Game of Thrones») i en uforglemmelig rolle som huseieren hvor rollefiguren Eloise leier leligheten sin. Alt klaffer på skuespillerfronten, rollefigurene er interessante og mystiske nok til å holde historien oppe og Wright makter å sørge for en type skrekk som jeg synes fungerer utmerket.

Den ene tingen som dessverre jobber litt i mot filmen er historien, som dessverre forsøker å skjule et mysterie som ikke egentlig er særlig til mysterie. Jeg vet raskt hvor filmen vil og blir heldigvis underholdt nok av Wright til at jeg klarer å legge bort bekymringer om en historie som prøver å være smartere enn den er. Wright har uansett skapt en lekker film hvor musikk, lokasjoner og oppbygginger av scener gjør dette til en helt fantastisk homage til 60-tallets London. Terningkast fem.