---

Ingress:

Ja, så var det superhelt på film igjen, da. Eller superskurs. Eller antihelt. Uansett så er det mange adapsjoner av tegneseriemateriale vi får oppleve nå om dagen. Filmen er jo for så vidt ikke den eneste kanalen vi ser dette på, for det hender ganske så ofte at også TV-serier nå om dagen presenterer materiale vi best kjenner fra tegneserieformen. «Venom» fra 2018 ble en aldri så liten overraskende suksess, selv om det på folkemunne gikk historier om en film som egentlig ikke var fullt så god. Så da var det bare å vente på oppfølgeren, da. Og her er den: «Venom: Let There Be Carnage». Like tullete som sin forgjenger.

Anmeldelse:

Eddie Brock (Tom Hardy) sliter fortsatt med å få has på symbioten Venom som tar over kropp og sinn i tide og utide. Men selv om Venom gjør at det er vanskelig å være Eddie, har han også noe i seg som fungerer som en slags granskende detektiv. Dette hjelper ham i en sak om en seriemorder innsatt i fengsel ved navn Cletus Kasady (Woody Harrelson) som ved nærkontakt med Eddie selv får en symbiote i seg som hjelper Cletus med å rømme fra fengsel. Nå er både seriemorderen Cletus og symbioten Carnage på frifot og Eddie/Venom er den eneste som kan stoppe dem. 

Marvel tjener nok greie penger. Nok penger til at et slurvete manus, med en teit historie som en forlengelse av en allerede etablert rollefigur får lov til å få sin andre spillefilm. «Venom: Let There Be Carnage» har ikke mye å komme med annet enn å la Tom Hardy (kjent fra «Inception», «Taboo» og «Warrior») kjempe fysisk og psykisk med Venom, for så å gi dem en hard nøtt å knekke i motstanderen Carnage. Det er egentlig alt denne filmen dreier seg om. Jeg kan vel med en gang si rett ut at dette er en teit film, men som evner å underholde på den litt mer «gammeldagse» superheltfilm-måten, litt som sent på 90-tallet og tidlig på 2000-tallet. Det er også et greit faktum at jeg synes det fungerte litt bedre i den første filmen enn hva de makter å få til denne gangen, selv med en spennende regissør som Andy Serkis bak spakene.

Jeg føler egentlig at jeg fikk mettet min Venom-interesse gjennom den første filmen fra 2018, men jeg synes også denne oppfølgeren klarer å pirre noe av min store interesse og kjærlighet for superhelter og tegneserieadapsjoner. Skal jeg være dønn ærlig så er jeg litt skuffet samtidig som at jeg også heller ikke forventet stort fra denne oppfølgeren. Sporene den legger til en mulig oppfølger denne gang har nok mer for seg enn jeg tør håpe på, men dette føles nesten som en misbrukt mulighet i og med at jeg synes det hadde vært spennende om Cletus ikke satt i fengsel store deler av filmen. Det hadde vært mer spennende om den våget å bli en litt mer «katt og mus»-type film hvor Venom kunne vært på jakt etter en seriemorder. Dit prøver den aldri å gå, med unntak at vi får et bittelite dykk ned i psyken til Cletus i en liten scene dedikert til forhistorien hans. Der er det mye mer spennende materiale som filmen bare feier under teppet, for heller å gi oss en historie hvor det bygges opp mot et klimaks mellom to giganter. Dessverre er også dette klimakset veldig subtilt, noe som gjør at jeg ikke får den avslutningen på filmen som jeg føler den bygger opp til. Fokuset ligger heller på å gi oss en dose med humor og litt mildere action enn vi fikk se i forrige film.

«Venom: Let There Be Carnage» fungerer helt greit til sitt formål. Den skal ikke annet enn å gi oss Venom, humor og noen kule actionsekvenser. Sånn sett synes jeg filmen på 4K UHD ser og høres meget bra ut, selv om det tar litt tid før moroa faktisk starter. Det føles nesten fælt å si det, men en film som jeg føler meg litt skuffet over gir meg også håp om et større univers med altfor mye tull og fjas hvor jeg gjerne ser flere superhelter og superskurker brake sammen på lerretet. Terningkastet blir en snill og tegneserievennlig treer.