|
Anmeldelse av Italiensk for begynnere [ Italiensk for begyndere ] - Film (2000)
|
Film: Italiensk for begyndere (2000)
Kategori: Komedie, Drama, Romantikk
Land: Danmark
Regi: Lone Scherfig
Spilletid: 112 min
Mediarating:
 4.6 av 6Keyword:
Dogme
|
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (17 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Saktmodig feel-good-drama
Publisert: [ 8. Mars 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Gjennomførte karakterer greier beklageligvis ikke å kjøre dette helt til himmels. |
|||
|
Anmeldelse: Et knippe veldig forskjellige mennesker begynner av ulike grunner på et begynnerkurs i italiensk. Midt i en undervisningstime faller derimot læreren deres om på gulvet, og innen neste gang kursgåerne samles, har han rukket å bli stein daud. Nå gjelder det å finne en som kan steppe inn for ham sånn at de kan fortsette å møtes. Og sånn sett er jo Italiensk for begynnere en egentlig ganske koselig og søt film. Ingen av folka har tilsynelatende noe til felles annet enn italienskkurset, og sånn sett kan denne kanskje minne litt om en voksen, dansk dogmeutgave av ungdomsklassikeren The Breakfast Club. Alle har sine problemer å stri med, og den ene kursdagen i uka blir et kjærkomment avbrekk fra en hverdag som ikke alltid er så grei å hanskes med for et simpelt menneske. Og akkurat der er dette en helt suveren film. Karakterene er levende framstilt av skuespillere som gjør jobben sin godt, og med et sjarmerende og velskrevet manus å støtte seg på, løfter de filmen til å bli et finstemt drama om mellommenneskelige relasjoner. Likevel så blir det liksom litt... tør jeg si det?... kjedelig, da. Altså, alt ligger jo til rette for at det skal bli en god film, så egentlig skjønner jeg ikke hvorfor jeg etter hvert begynte å bli utålmodig etter at noe skulle skje, men det blei jeg altså. Nå er ikke jeg så vant med dogmefilm - faktisk er dette den første jeg ser - så kanskje det rett og slett bunner ut i at håndholdt kamera og dårlig lyssetting blir for fremmed for meg og at hjemmelagdfølelsen blir litt i sterkeste laget. Men tempoet er faktisk ekstremt bedagelig her, og jeg er ikke sikker på om jeg syns det kler den. Som sagt er manuset en frisk, liten snert, og den er tidvis innmari morsom i tillegg, så kanskje hadde et hakket raskere tempo faktisk gjort den en tanke mer severdig. Men dette er ingen dårlig film, altså. Den er åpenbart festa til skjermer og lerret av folk som veit hva de driver med, men den er nok ikke den type film som passer for alle. |
|||
