Det er fint å se at musikaler ikke er hva de engang var. Litt for glorete, pompøse, merksnodige fortellinger om alt fra katter til den franske revolusjonen var den vanlige normen før, men nå finnes det altså musikaler som «Dear Evan Hansen» som handler om det å være en tenåring som får føle på smerte i form av angst, depresjon, selvmord i nær omgangskrets og det å finne sin plass. En slik musikal trenger vi, men trenger vi at det er blitt laget film basert på den prisbelønte musikalen?

Evan Hansen (Ben Platt) går i terapi og får medisiner for å kunne fungere i hverdagen. Som egenterapi har han fått i oppgave å skrive et brev til seg selv hvor han skal fortelle om hvordan det går, hvordan dagen skal bli og hvordan dagen har vært så langt. På toppen av brevet står det «Kjære Evan Hansen» og på bunnen står det «fra meg», noe som i seg selv ikke er altfor komplisert før brevet blir tatt av en gutt på skolen som heter Connor, som tre dager senere blir funnet død etter selvmord med kun dette brevet på seg. Nå blir Evans selvterapi-brev oppfattet som et selvmordsbrev og Evan blir midtpunktet i begivenhetene som dukker opp i tiden etter.

Tidligere har jeg sagt at jeg ikke er en fan av musikaler. Jeg står for så vidt ved det fortsatt, men jeg vil presisere at dette i stor grad gjelder eldre musikaler som «Chicago», «Les Miserables» og «Cats». Forferdelige «Cats»... Når det gjelder noen av de siste musikalene jeg har sett så har jeg fått en ny tro og et helt nytt syn på en sjanger jeg synes var begredelige greier. Filmer som «The Greatest Showman», «tick, tick... BOOM!», «Once» og «In the Heights” har virkelig klart å sette musikalsjangeren tilbake på kartet for min del da disse filmene har levert noen av de beste filmopplevelsene jeg har opplevd de siste årene. «Dear Evan Hansen» legger seg ikke i toppsjiktet blant disse filmene, men den legger seg på et nivå like under ved å ta det dristige valget med å fortelle en sår historie som får en tragisk katalysator før vi ender opp i en relativ tårevåt tredje akt. Og med på veien får vi servert flere gode sanger som legger seg godt i øret, selv om et par av låtene minner litt for mye om et par andre gode låter vi har har hørt før. Spesielt sangen «You Will Be Found» dro tankene rett mot «The Greatest Showman» og den nydelige låten «This is Me».

Men hvordan glir så sangene inn i filmen, og ser man for mye av det at filmen ser og føles for mye ut som en musikal? Sangene passer godt inn, men de er jo ofte med på å dra meg ut av filmen, for det er vanskelig å ikke tenke film, skuespill eller musikal når fire personer sitter rundt et middagsbord og deler av dialogen foregår i form av sang. Men så må jeg jo ta filmen for det den er, og som musikal synes jeg at balansen mellom film, historie og sanger har en helt OK dynamikk seg imellom. Det er jo en mer sober og ekte historie som drar oss frem mot målet, så jeg foretrekker faktisk at de ikke går helt amok med tullete musikalske numre som gjør skam på ordet pompøs. Det er greit at det er litt nedpå.

Ben Platt (kjent fra «Pitch Perfect» og «Pitch Perfect 2») er litt for gammel for rollen og det er tydelig at de har tenkt mest på at han faktisk har sunget musikalen før enn at han passer når det gjelder alderen. De får det nesten til å fungere, men det slår meg flere ganger at han virker altfor gammel til å spille en ungdomsskoleelev. Resten av skuespillerne føler jeg rimelig komfortabel med og samtlige viser en side av seg som jeg ikke ofte har sett dem i tidligere, da spesielt Julianne Moore og Amy Adams.

«Dear Evan Hansen» er en film som har evnen til å få frem noen tårer, så noe rett gjør den. Den klarer dessverre ikke å få til en fin flyt gjennom hele filmen og jeg blir stadig tatt ut av filmen og inn i en verden som føles tilgjort og iscenesatt. Likevel fikk jeg såpass ut av filmen at jeg ender på en svak firer på terningen.