Kostyme- og periodedrama er nok en av de kjedeligste sjangerne jeg vet om, og en annen sjanger jeg ikke helt får dreisen på er musikaler. «Cyrano» er en film som befinner seg med en fot i hver av sjangerne og jeg tenker at jeg har en litt tung og tråkk ferd foran meg i selskap med filmen som faktisk fikk litt anerkjennelse med en Oscar-nominasjon for beste kostymedesign. Men det tar jammen ikke lang tid før jeg snur med lille skepsis som jeg satt med før filmen startet. Sitter jeg på en liten perle av en film her?

I en tid hvor forfengelighet og hierarki trumfet blant sosieteten, er poeten og duellanten Cyrano (Peter Dinklage) i en aldri så liten knipe. Han elsker Roxanne (Haley Bennett) av hele sitt hjerte, men han er såpass bevisst på sine utfordringer med å passe inn så han ser sitt snitt til å fortelle Roxanne hva han føler gjennom Christian (spilt av Kelvin Harrison Jr.) som Roxanne er forelsket i. Christian er ikke en ordsmed av rang og benytter Cyranos teft for å skrive brev til Roxanne. Men vil Roxanne gjennomskue planen? Og er det slik Cyrano skal leve uten å få vist Roxanne at det er hans ord og tanker som hun elsker å lese?

Nei, dette er ikke min type film på papiret, men jeg har latt meg overraske av regissør Joe Wright tidligere gjennom filmer som periodedramaet «Atonement» og den biografiske fortellingen om Winston Churchill i «Darkest Hour». Spesielt «Atonement» satt dype spor da den fikk meg helt på gråten med sin fantastiske fortelling om kjærlighet gjennom en vanskelig tid. Og det viser seg at det er litt den veien Wright går med denne filmen også.

Jeg har sett flere musikaler i det siste som har vist seg å være god underholdning, men jeg kan aldri huske å ha følt det på samme måte som de musikalske innslagene byr på hos «Cyrano». Gjennom sangen «Overcome» kom tårene da det var nydelig musikk og helt fantastiske skuespillerprestasjoner oppå sangene som fikk meg overbevist. Det er sjeldent å se såpass sober måte å synge på blandet med skuespillerprestasjoner i verdensklasse som utgjør så mye for en film. I det øyeblikket forstår man alt hva Peter Dinklages rollefigur tenker og føler og det er lett å la seg rive med. Dinklage er såklart en habil skuespiller, men dette er det beste jeg har sett av ham noen gang. Det er også lett å la seg sjarmere av andre rollefigurer og den litt for tydelige onde skikkelsen (gestaltet av Ben Mendelsohn), men jeg var overlykkelig over å se den fantastiske Glen Hansard gi et musikalsk nummer i en sår og tung stund hvor en rekke soldater skal ut og ofre livet på slagmarken.

Jeg lot meg rive med av nydelig musikk og gode rolleprestasjoner, men jeg må også få trekke frem det visuelle. Hele filmen er forførende og forbløffende i det den forteller med bilder og foto, og jeg synes at det er merkverdig hvor helhetlig god Wright har klart å få denne filmen. Det er ikke ofte jeg blir så bergtatt som dette, men jeg gleder meg allerede til å se filmen igjen og leve meg inn i den vakre kjærlighetshistorien som blir fortalt her. Denne filmen hadde gått helt under radaren for meg og jeg er glad for at jeg fikk sett den nå. Det er en utrolig varm anbefaling fra min side og jeg kan ikke annet enn å gi den honnør. Dette er en knallsterk femmer!