Denne filmen ble hauset opp som en fullblods familiefilm som var en sikker vinner uten at jeg helt skjønner ikke helt hva den gjør som gjør at den skiller seg merkbart fra andre lignende filmer. Joda, det er et sjarmerende stykke film som vi blir servert her, men dessverre så er det ikke slik at man føler at man ikke har sett verken rollefigurer eller historien i altfor mange andre innpakninger tidligere.

Når familien Primm flytter inn et hus i New York blir det starten på et aldri så lite eventyr som familien aldri kunne sett for seg. For i toppen av huset, helt oppe på loftet, bor det en krokodille som har en helt unik egenskap: Den kan synge! Det eneste problemet er at den har sceneskrekk... Men det betyr ikke at den ikke kan være akkurat den vennen som den nyinnflyttede Josh (Winslow Fegley) trenger. Og kanskje, bare kanskje så er krokodillen akkurat det hele familien trenger. Selv om det dreier seg om en vaskeekte krokodille.

Familiefilmer som tar seg bryet med å blande en god historie med herlige rollefigurer og musikalske innslag over en lav sko er ting som gjør hele filmen sterkere og sjeldent slår feil. Men med en slik film bør man også trå varsomt slik at det ikke blir en overdose musikal og opptil flere av familiemedlemmene faller utenfor. De er faktisk nødt til å balansere det hele og den delen fungerer utmerket i denne sjarmerende filmen. Ved å bruke Shawn Mendes på den amerikanske versjonen og Jesper Jenset på den norskdubbede versjonen så har de i hvert fall funnet en stemme som klarer å få det meste ut av de musikalske innslagene med den syngende krokodillen, likevel så er det utrolig mye som henger på gangene som krokodillen skal synge siden han ikke sier et eneste ord utenom syngingen. Ansiktsuttrykk og fremtoning er alt ganske så tydelig slik at barna skal skjønne de enkle følelsene som sint, sur, skuffet, glad osv.

Med en CGI-figur som krokodillen så er det enda viktigere at de levende personene rundt ham leverer, og der synes jeg de har funnet en grei gjeng. Ytterpunktet i den gretne naboen, med det velklingende navnet Mr.Grumps (spilt av Brett Gelman), er selvfølgelig der for å ha en motvekt til det glade og for å skape et hinder i veien for både krokodillen og historien. Og så har vi da den lille gutten som finner seg en usannsynlig venn i en krokodille som blir akkurat det han trenger for å finne seg til rette i den skremmende nye tilværelsen som storbybeboer og uten venner, helt greit spilt av Winslow Fegley (mest kjent fra «Nightbooks» og «Come Play»). De store prestasjonene uteblir, om man da ikke regner med Javier Bardem (kjent fra «No Country for Old Men» og «Skyfall») som er og blir den skuespilleren som tyner ut maksimum fra sin rollefigur og presterer på høyt nivå.

Som barnefilm så er dette en herlig film som fronter både krokodiller, sang og New York som et nydelig bakteppe. Tar man opp filmen et nivå til de litt eldre så er det lett å se hvordan en film som dette kan få barn til å kjenne seg igjen – spesielt om man har opplevd enten å få en stemor eller det å flytte til et helt nytt sted hvor man ikke kjenner noen. Det er også noen moralske beskjeder som er rettet mot de voksne her, men ikke noe som føles ut som at de tvangsforer deg med en preken. «Lille, Ville, Krokodille» er en helt OK film som dessverre visuelt sett forfører mer enn den klarer som film. Det hele er litt for trygt og litt for enkelt. Terningkast tre.