---

Terningkast:


Ingress:
Reprise er ikke bare god til å være norsk, men hadde vært god uansett nasjonalitet.

Anmeldelse:
Erik og Philip er to forfatterspirer bosatt i Oslo. Filmen tar for seg liva deres fra de som unge og håpefulle putter hvert sitt manus i postkassa til de begge to har blitt utgitte forfattere. I mellomtida har det skjedd utrolig mye, både mellom dem og i deres forhold til alle andre rundt seg.

For det er egentlig veldig vanskelig å gi et særlig mer konkret handlingsreferat når det er snakk om en film som Reprise. Fortid, nåtid og potensiell framtid blandes kontinuerlig til en mangefarga smoothie av en film, og det er mange smaker vi utsettes for. Digresjoner kommer og går, og ikke sjelden blei jeg sittende og lure på om det jeg så egentlig var en del av den virkelige handlinga, et flashback eller en fantasi med bosted i hodet til en av hovedpersonene. Og nettopp dette er kanskje filmens største - og eneste? - svakhet. Nå ser jeg ikke bort fra at jeg er en smule treig og har problemer generelt med å følge med og konsentrere meg om filmer, men Reprise krever mye av seeren egentlig uansett. For min del blei filmens hyppige hopp i tid rett og slett for forvirrende, og jeg sleit med å skjønne hva som var når og hva som egentlig foregikk. I tillegg blir vi presentert for det relativt breide persongalleriet for fort og over for kort tid, og det blir for mye informasjon å forholde seg til på én gang. Jeg brukte bortimot hele filmen på å lære meg hvem som var hvem av karakterene.

Og med det kjipe jeg hadde å si om filmen ute av verden, kan jeg gå over til å rose den. For det er ei aldri så lita perle vi har å gjøre med her. Det aller første jeg la merke til, er hvor nydelig den er visuelt. Hvert enkelt fotografi er et kunstverk i seg sjøl, og satt sammen til en rullende film er dette poesi å se på. Masse nærbilder og et stort hensyn til detaljer gjør dette til et rett og slett lyrisk syn. De kalde fargene som er tilstede i hvert eneste bilde underbygger den veldig spesielle stemninga i filmen. Dessuten er den klipt på en nærmest drømmeaktig måte. Å klippe direkte fra ett nærbilde av en person til et nytt nærbilde av samme person, er uvant, men det er like fullt effektivt og atmosfæreskapende.

Filmen er et sterkt portrett av kompliserte mennesker på kritiske stadier i liva sine, og følelsen jeg satt igjen med da rulleteksten gleid over lerretet, var ei slags uhygge. Dette er en veldig sammensatt film som nok er lagd for å ses flere ganger, men allerede etter første gjennomsyn merker du åssen den har satt spor.