En film som starter med en liten hendelse for så å smette over til en tittelsekvens som forklarer noe av trådene som binder historien sammen er for meg en merkelig og litt uambisøs måte å starte en film på. Det minner mye om en TV-serie eller en litt enkel TV-film som aldri er ment å se dagens (LES: kinolerrets) lys (LES: mørke). Og slik ligger lista videre i hele filmen. Jeg får nesten følelsen av å se en Varg Veum eller Beck-film hvor man kun ser en av maaaange andre kliss like filmer, men det er altså ikke tilfellet. Dette er en amerikansk-norsk hybrid av en thriller som prøver på å være litt mer skrekk enn den er. For særlig skummel makter den aldri å bli.

En liten baby blir forlatt på en kirkegård og funnet av en politimann som tar til seg barnet og omsider adopterer det. Det politimannen har holdt skjult er at den lille jentebabyen han fant var omsvøpt i sataniske tegn og symboler og et smykke med et kors snudd opp-ned. 20 år senere har den samme jenta et ønske om å finne ut av hvorfor hun ble forlatt, noe som tar henne fra USA til Bergen i Norge. Her begynner hun å nøste opp i fortiden sin, men det er kanskje noe her i livet man bare bør ligge?

Den norskfødte regissøren Alex Herron har med «Leave» fått lov til å lage sin første spillefilm etter lang fartstid med musikkvideoer for artister som Taio Cruz og lykkes faktisk delvis med jobben han setter ut for å gjøre. Det største problemet er nok at han ikke helt får til å blande inn elementer av skrekk i en ellers så rutinepreget og generisk thriller som forsøker å ta temperaturen på Norge og metal-miljøet ved å veve inn ting i historien som får Norge til å se ut som en gjeng med semi-satanister som har røtter til det okkulte. Det er ikke SÅ ille, men bildet som dannes av Norge gjennom denne filmen er nok litt i de baner. Herron har best kontroll på selve thrillerdelen av filmen og sveiper også innom familiedrama i beste Hotel Cæsar-ånd.

Filmens beste side viser gjennom den amerikanske skuespilleren Alicia von Rittberg (som har spilt i filmer som «Fury» og «Our Kind of Traitor»), som klarer rollen som skremt og nysgjerrig på godt vis og på flere enn én måte viser seg å være en såkalt «fish out of water». De norske skuespillerne rundt henne gjør seg ikke bort de heller, men det kan virke litt stivt og unaturlig i enkelte scener. At de alle sammen klarer å prate ganske så godt engelsk virker heller ikke veldig troverdig, men det skal jeg la gå. Det blir i hvert fall mer behagelig å høre på.

Selv om filmen sliter litt med å få et godt fotfeste og at den allerede gjennom åpningsscenen ser ut som en middels amerikansk TV-serie, så klarer den å komme seg helskinnet frem til mål. Jeg sliter litt med å få et godt grep om hvor den faktisk vil og når man ser veien den tar så fremstår den dessverre mest som «nok en gjennomsnittlig thriller». «Leave» har gått ubemerket hen under min radar og jeg kan ikke si at jeg har hørt eller lest særlig om den noe sted. Om det skulle åpne seg mengder av muligheter for regissør Alex Herron etter denne starten er uvisst, men da håper jeg at ting klaffer mer enn det gjør her. Stemningsfullt klarer Herron å gjøre filmen sin, men jeg sliter med å finne mye annet positivt å si om denne litt enkle og uambisøse thrilllere. Det er fullt lov å ikke ha ambisjoner, men da er det greit at filmen klarer å engasjere sitt publikum.

Det føles litt for snilt å gi denne filmen en treer på terningen da jeg ikke kan si at den utmerker seg i noen grad i positiv forstand. Den er likevel ikke pill råtten, ei heller er den makkverk. Dermed blir det en sterk toer for «Leave».