Peter (spilt av Hugh Jackman) har et fint liv, med en fin liten familie (som inkluderer en yngre kone og en baby) og en jobb som går så det suser. Men plutselig en dag tar eks-kona Kate (spilt av Laura Dern) kontakt og sier at deres felles sønn på 17 år, Nicholas (spilt av Zen McGrath), sliter og at hun ønsker at Peter tar en prat med ham. Samtalen ender med at Nicholas ønsker å bo hos faren sin og med ett er livet snudd på hodet for den forholdsvis stabile familien på tre. Når tenåringssønnen, som sliter psykisk, flytter inn begynner en fase av livet som setter relasjoner på prøve og Peter må prøve å finne en vei som gjør at han når inn til sønnen. Hva er egentlig galt med Nicholas, og hvorfor?

At Hugh Jackman er en mann som kan mye har vi sett gjennom en svært så imponerende og aktiv karriere, men at han skulle dukke opp i en film hvor han spiller ut den mer dramatiske og følelsmessige siden sin kan man si at hører til sjeldenheten. Jackman tar utfordringen på strak arm i en film som går inn i mer hverdagslig tone med fokus på det mellommenneskelige og utfordringen som ligger i kommunikasjon mellom en tenåring og dens foreldre når psykisk helse kommer på agendaen.

Filmer om psykisk helse er utrolig viktige i den form at de kan fortelle noe om at folk sliter selv om det ikke syns på utsiden av et menneske. I «The Son» blir vi plassert inn i en situasjon hvor en far – som ikke har vært til stede og som gikk fra sin kone for en yngre dame – brått må finne seg i en situasjon hvor sønnen på 17-år sliter med noe han kan forklare. Ting som å droppe ut av skolen, ikke finne seg til rette og ellers fungere forholdsvis normalt gjør at foreldrene stiller spørsmålene som nok de fleste i samme ville stilt. Hva er galt med? Hva kan man gjøre for å hjelpe? Og hvorfor er noe galt? Dette er alle betimelige spørsmål som vi stiller på ferden sammen med Hugh Jackmans rollefigur samtidig som at vi begynner å se tegnene og hvor dette vil ende.

Isolert sett er selve historien meget kløktig skrevet og jeg synes at den er fornuftig fortalt uten at den blir dømmende eller anklagende mot en eller flere parter. Den dyktige regissøren og manusforfatteren Florian Zeller står bak både regi og manus i denne filmen, og det er godt å se at han har klart å behandle tematikken i denne filmen med omhu. Jeg vil for øvrig trekke frem Hugh Jackman (kjent fra «X-Men» og «The Greatest Showman») som spesielt god i rollen som faren som får livet snudd opp-ned samtidig som det hverdagslige livet skal balanseres på godt vis. Dessverre så synes jeg ikke at Zen McGrath klarer sin rolle med bravur. Det er noen scener hvor det skal spilles på et bristepunkt mellom å holde igjen følelser og å slippe alt løs, hvor jeg ikke synes han klarer å projisere akkurat det som trengs. Og for meg er denne rollen like kritisk som rollen som faren i denne filmen, og jeg skulle ønske jeg fikk litt mer ut av rollefiguren som er den 17-år gamle sønnen.

Med en betent tematikk som er viktig er belyse blir «The Son» en relativt god film som jeg mener kunne vært enda bedre. Kanskje også utrolig god. Florian Zeller gjør et hederlig og godt forsøk, men det blir nesten bare halvveis. Slutten kunne også vært enda sterkere om en annen hadde fylt den store rollen som tenåringssønnen Nicholas, og det blir ikke så effektfullt som jeg tror det kunne vært med noen endringer. Teknisk sett er «The Son» helt grei skuring med litt tomt lydspor som gjør at viktige lyder kommer sterkere frem og dermed også treffer hardere. Dette var en helt grei film om et viktig tema. Terningkast tre.