Superheltfilm? Hva er det for noe? Nei, det er vel ingen som spør om det i 2023 akkurat. Det er vel heller mer at man spør om hviken tegneseriedistributør som står bak og hvilken helt det gjelder. For det gjelder å henge med når det dukker opp filmer om tegneserier som blir film nå om dagen. Shazam! er allerede etablert gjennom den selvtitulerte filmen «Shazam!», men nå som den andre filmen kommer er det mye som har skjedd siden sist. Heldigvis er dette en film hvor det egentlig er et lite must at du har sett den første filmen, men bortsett fra det så står den relativt greit på egne ben.

Sist gang vi møtte den lille gutten Billy Batson (spilt av Asher Angel) hadde han lært å bruke de magiske kreftene som kommer til ham ved å rope ut Shazam! – som omvandlet ham til en superhelt (spilt av Zachary Levi) med kappe og alt som hører til. Nå har tiden gått og alle vennene hans i huset han bor i hos fosterforeldrene sine har også blitt vant til sine krefter. Det jobber ofte sammen som en gjeng med superhelter, men styrken i dem individuelt og samlet får seg en real støkk når en trio av guder kommer og ønsker seg magien som ble stjålet fra dem for lenge siden.

Forrige film, «Shazam!», var akkurat den superheltfilmen jeg trengte i DC sitt filmunivers med tanke på mislykkede forsøk på humor eller mørke historier spunnet rundt DC sin egen Avenger-lignende gruppe, kalt Justice League. Endelig traff de med humoren og klarte å blande inn den barnslige tonen som en film som «Shazam!» virkelig trengte for å kunne si at den fortjente livets rett. Det var rett og slett litt god gammeldags filmmagi puttet inn i den filmen, men dessverre så har de ikke klart å bevare det på godt nok vis gjennom film nummer to. Tilblivelseshistorien i den første filmen var såpass fornøyelig at jeg omtrent heller skulle sett den bli dratt ut og bygd videre på i film nummer to, men nå er hele gjengen rundt guttungen Billy også superhelter og superskurkene som dukker opp passer ikke heeeeelt inn i historien – selv om det aldri er feil å se Lucy Liu på skjermen.

Litt av problemet i historien er at de forsøker å balansere livet mellom skoleliv, det å vokse opp og det å ha superkrefter. På hvilken måte skal man forvalte slike krefter og når bør/skal de brukes er et tema som stadig vender tilbake gjennom «Shazam! Fury of the Gods». Jeg skjønner helt klart hvorfor de har fokus på dette i denne oppfølgeren, men det blir verken fugl eller fisk for min del. Litt klønete og malplassert humor gjennomsyrer omtrent hele dialogen og alle skal liksom ha et forsøk på å være enten eplekjekk eller morsom. Det føles egentlig litt påtvunget og gir ikke valuta for pengene. Når superskurkene kommer blir jeg ikke bekymret, og det som skal være guder fra en svunnen tid føles egentlig ikke som reelle trusler i det hele tatt.

Regissør David F.Sandberg (mannen bak filmer som den ålreite «Lights Out» og den svake «Annabelle: Creation») hadde helt klart bedre kontroll og dreis på den første filmen om Shazam!, men denne gang så er det litt ymse. Det er ikke mye spennende hos denne filmen i forhold til den forrige filmen og alt virker bare tammere tvers igjennom. Det er jo alltid vanskelig å følge opp en film som har vært en suksess og som er jevnt over godt likt, men denne historien trumfer i hvert fall ingenting for min del.

Filmens beste aspekter er helt klart lyd og bilde. Det dundrer og braker bra i de heftigste actionsekvensene, og jeg storkoser meg med å se denne filmen på et stort lerret på hjemmekinoen. Det er liten tvil om den har en viss underholdningsverdi om man ønsker å se en superheltfilm med alle kriterier det tar med til bords, men med en litt bedre og gjennomført historie og noen superskurker som det oste trøbbel av ville dette blitt meget bra, det. Terningkast tre.