Jeg er dessverre ikke så altfor bevandret i bøkenes verden, selv om jeg leser en god bok i ny og ne. Denne filmen er basert på en bok med samme navn, som har vært god likt når det gjelder både salgstall og kritikk, men som jeg aldri hatt hørt om før den nå ble film. Uten å ha den klassiske «boken er bedre»-kommentaren å kunne falle tilbake på, stiller jeg relativt blank uten å vite noe som helst om verken historie, sjanger eller nedslagsfelt. Og det er egentlig det beste utgangspunktet jeg kan ha når jeg ser en film.

Kya (spilt av Daisy Edgar-Jones) har vokst opp i sumpen i sørstatene i USA under svært trøblete kår og har klart seg helt alene fra hun var et lite barn. Nå som hun har kommet i en alder hvor følelser og kjærlighet vies mer av hennes tid treffer hun en gutt ved navn Tate (spilt av Taylor John Smith) og blir hodestups forelsket, men lykken blir altfor kortvarig når Tate er nødt til å dra bort for å studere og det er da Kya møter Chase (spilt av Harris Dickinson). En stund senere sitter Kya i en rettsal tiltalt for å drept Chase og hele historien til Kya legges frem for allmennheten.

En av de siste filmene fra sørstatene som jeg virkelig likte grunnet atmosfæren og innflytelsen omgivelsene hadde å si på selve filmen var den litt undervurderte «The Skeleton Key» med Kate Hudson i hovedrollen. Den gangen var sjangeren grøsser og serverte litt andre premisser enn dramathrillleren «Where the Crawdads Sing». For selv om omgivelsene er noenlunde de samme, så er dette en helt annen film og den står så utrolig stødig i sumpen med et lekkert foto og en ryddig regi signert Olivia Newman, som er en regissør jeg har svært lite kjenskap til. Hun har stort sett hatt regien på noen episoder i TV-serier «FBI», «Chicage P.D.» og «Chicage Fire». Noe riktig må hun ha gjort for å lande jobben som regissør bak denne filmen, men jeg ser helt klart hvorfor der hun stadig briljerer ute i sumpen med å fortelle den særdeles gode historien til rollefiguren Kya.

Det er en herlig nerve i filmen som starter med et mord, smyger seg videre til et lavmælt rettsdrama og avslutter med en forløsende forklaring fortalt gjennom historien til hovedrollefiguren. Oppi dette er Daisy Edgar-Jones et unikum uten like og hun beviser stadig at hun er svært dyktig i faget sitt. Hun var for meg en åpenbaring i TV-serien «Under the Banner of Heaven» og jeg spår at hun kommer til å bli en svært sentral skikkelse i mange gode produksjoner i tiden som kommer. Hun er så vanvittig uttrykksfull og har så mange lag å spille på, noe som kommer til sin fulle rett i en film som dette. Hun er også den viktigste brikken for at hele filmen skal fungere og det gjør den så absolutt.

I det hele og fulle så synes jeg dette var en god film. Den har nok ikke det lille ekstra som gjør at jeg tipper bordet over ende og skriker ut av begeistring, men den fungerer som en god og velspilt dramathriller. Det er ikke så ofte jeg er fan av dette med å fortelle en historie gjennom tilbakeblikk, men jeg skal gi skryt når det faktisk fungerer som det gjør for denne filmen. Litt rettsdrama er heller sjeldent å forakte og det gir en fin balanse for en historie som i utgangspunktet er fylt av uskyld og dette med å leve på utsiden av det som er en forventet livsstil. Daisy Edgar-Jones er filmens store høydepunkt, men ellers er det også en god film som støtter henne. Terningkastet blir en firer av det svært sterke slaget.