Et lite romvesen ved navn ‘E.T.’ blir alene igjen på jorden under et besøk på jorden.  Vi blir med på en reise med ‘E.T.’ i det han oppdager jorden gjennom sine egne øyne for første gang. Han tumler inn i hagen til en familie ved en tilfeldighet og der møter han på den 12 år gamle gutten, Elliot. De to starter et helt unikt vennskap og lærer hverandre å kjenne på en helt spesiell måte. Men de får ikke ha sitt vennskap i fred, det er nemlig flere som er ute etter den vesle skapningen...

Jeg tenkte jeg skulle starte spalten ‘Ukens sci-fi’ med den aller første sci-fi filmen jeg satte mine øyne på. ‘E.T.’ så jeg i et bursdagsbesøk på barneskolen hos min klassekamerat Kjetil. Den gangen ble møte med romvesen på 'skikkelig' film et litt for voldsomt for meg. Jeg var da mest vant til tegnefilmer og animasjonsfilmer som jeg likte best i sjangeren He-Man eller Hulken. Jeg så dermed ikke filmen helt ferdig før i voksen alder, men i ettertid har E.T. blitt stående igjen som noe som jeg kommer tilbake til gang etter gang. Filmen er så vellaget og trykker på alle de riktige knappene hele veien. Man kan bli varm i hjerteroten av mindre.

Konseptet til ‘E.T.’ er basert på en imaginær venn som Steven Spielberg lagde etter at foreldrene hans skilte seg i 1960. Spielberg har uttalt at ‘E.T.’ kunne vært den broren han aldri hadde eller den faren han følte han mistet. Manuset ble i store trekk skrevet på settet til ‘Raiders of the Lost Ark’. I utgangspunktet var ‘E.T.’ ment til å bli mye mørkere og handle om et romvesen som terroriserte en familie. Investorene kan nok prise seg lykkelig at den versjonen av ‘E.T.’ ikke ble laget. Filmen ble en kjempesuksess på kinoer verden over og var den mest innbringende filmen i 1982 og er også på fjerdeplass over tidenes mest innbringende filmer. Nå er filmen blitt over 30 år gammel og underholder stadig nye generasjoner.

Men hva var det som gjorde at verden strømmet til kinoene i 1982 for å se E.T.? Var romvesen så populært på den tiden? Det er jo litt av et sjansespill å velge en dukke i hovedrollen til en sci-fi-spillefilm. ‘E.T.’ ser jo også svært livaktig ut og Spielberg skaper mange magiske øyeblikk med denne sjarmerendes dukken i front. Det er også litt av et sjakktrekk å la barna spille sammen med ‘E.T.’. De skaper e stemning sammen som man sjelden ser. I tillegg til sjarmtrollet ‘E.T.’ er vi vitne til Drew Barrymores store gjennombrudd på film som en supersøt femåring. ‘E.T.’s fjes er modelert etter poeten Carl Sandburg, Albert Einstein og hunderasen Mops. Så mye som ti prosent av budsjettet for filmen gikk med alene til å animere dukken E.T. Det som er sikkert er at man har virkelig klart å få alle detaljene på plass slik at dukken ser svært livaktig ut.

Filmen begynner med god sci-fi-stemning fra første stund. Det første vi ser er stjernehimmelen på en mørk kveld sett fra jorden og så tiltes kameraet ned til vi merker et romskip i skogkanten. Det er et lite rundt romskip med lys på. Vi får så se romskipet på nært hold fra buskene. Da ser vi noen små romvesenskikkelser som holder på med planteinnsamling utenfor romskipet. Man får til og med se hvordan det ser ut inni romskipet. Det er kult at man holder mystikken oppe ved å ikke avsløre alt med en gang. Deretter blir vi med stakkars lille nysgjerrige ‘E.T.’ i det han utforsker naturen. Og når mennesker begynner å blande seg inn får romvesene det travelt og må reise uten ham.

Steven Spielberg har regissert denne filmen på en glimrende måte. Han viser også her at han er en stor filmforteller og sammen med den stemningsskapende musikken til John Williams, blir dette noe verden ikke hadde sett maken til i 1982. Det er unikt at man skaper en sci-fi-film for hele familien og dette er har nok med på å plante en sci-fi-interesse i mange små krabater. Noen vil si at ‘E.T.’ kanskje er i overkant sentimental, men personlig digger jeg det. Det er ingen som tar skade av at man forsøker å appellere til følelser hos både liten og stor. Det er kanskje ikke originalt nok lenger, men dette er en klassiker og da må det være lov. For min del synes jeg det også er litt kult å få en snill sci-fi også til en forandring. Romvesen pleier ikke å ha så mye til overs for mennesker. Det er mange gode scener her. Men det er nok en som står igjen som den aller mest minneverdige. Jeg tenker på scenen der gutten og E.T. sykler foran den store skinnende månen. Den er spesiell i filmhistorien og også blitt en del av varemerket til produksjonsselskapet Amblin Entertainment og en hyllest til Disneys Peter Pan.

For å oppsummere så er det fremdeles krutt i ‘E.T.’, både som film og som en sci-fi-fortelling. Det er kult å være sammen med ‘E.T.’ i nesten to hele timer og oppleve både ham og hans mystiske evner. Effektene er også svært gode og man kan ikke se på denne filmen at den er laget på begynnelsen av 1980-tallet. Vi får også et heftig farvel med E.T. på slutten på skikkelig sci-fi-vis. Det er nesten bare Steven Spielberg som slike filmer av dette slaget.