Anmeldelse:
Tar et gjensyn med BLOODSPORT, en av tidenes beste kampsportfilmer, og en film som gjorde et uutslettelig inntrykk på meg når jeg så den for første gang, for en mannsalder siden.
BLOODSPORT ble en film som på mange vis revolusjonerte kampsportverden. Den introduserte, for alvor, Jean-Claude Van Damme, den introduserte også konseptet med "kumite", en kampsport-konkurranse der alle stiler og vektklasser konkurrerte mot hverandre, noe vi fikk se mer av noen år senere (i den virkelige verden), når UFC (Ultimate Fighting Championship) gikk av stabelen for første gang. I tillegg ble BLOODSPORT, på linje med Bruce Lee sin ENTER THE DRAGON, en inspirasjonskilde for millioner av unge folk, som fikk lyst til å trene kampsport, etter å ha sett filmen, meg selv inkludert. Så denne filmen hadde en enorm påvirkningskraft, og er, uten tvil, en av de upperste kampsportfilmene gjennom historien.
Historien i filmen baserer seg på historiene som kampsportinstruktør Frank Dux fortalte til manusforfatter Sheldon Lettich. Det skal nok sies at Dux var kjent for å skryte på seg mye rart, bl.a. at han hadde vært spesialsoldat i Vietnam, og da også trente Ninjitsu under en stormester i Japan, kalt Tanaka. Videre skal han ha deltatt i hemmelige "kumite-konkurranser", bl.a. på Bahamas, og vært den første hvite mann som hadde vunnet disse. Han skal visstnok ha vært kumite-mester fra 1975-1980, og vunnet 329 kamper. I ettertid så viser det seg at ingen i Bahamas kjenner til at det har foregått noen kumite der, stormester Tanaka finnes ikke (dvs. han finnes i en James Bond - film, og det er vel der Dux har hentet inspirasjonen), og Dux har heller ikke vært spesialsoldat i Vietnam. Der gikk til og med den amerikanske hæren ut og benektet Dux sine opplysninger (noe dem sjelden gjør). Uansett, Frank Dux er en mann med god fantasi, og denne fantasien førte dog til NOE godt, nemlig til at Sheldon Lettich ble såpass inspirert at han skrev manuset til BLOODSPORT. Og resten er historie, bokstavelig talt.
Jean-Claude Van Damme var forøvrig en nesten helt ukjent fyr på denne tida her. Han hadde dog gjort seg bemerket i filmen NO RETREAT, NO SURRENDER, et par år tidligere, der han spilte en russisk badguy. Folk husket han, og når produksjonsselskapet, manusforfatter Sheldon Lettich og produsent Mark Disalle begynte å tenke ut hvem dem skulle ha i hovedrollen i BLOODSPORT, så dukket navnet Jean-Claude Van Damme opp relativt kjapt. Dem hadde vurdert Chuck Norris (men han var for gammel, allerede da), og Jean-Claude var ung (riktig alder), spretten, hadde veldig bra teknikker, så bra ut, og kunne spille sånn halvbra. Og, siden han var relativt ukjent, så trengte dem heller ikke å betale ham enorme summer penger for jobben. Så etter litt frem og tilbake ble da Jean-Claude signet i rollen som Frank Dux, og innspillingen ble flyttet fra USA (der den opprinnelig var ment å være), til Hong Kong.
Filmen er også unik i det at mesteparten av handlingen foregår i og rundt denne kumite-konkurransen, noe man kun hadde fått servert til en viss grad i ENTER THE DRAGON, tilbake i 1973. Videre så får vi se noen intro-treningsklipp av de som Frank Dux (Jean-Claude) skal konkurrere mot, og vi får se hvordan han selv stikker på tjuvperm fra millitæret, besøker sin syke mester Tananka (spilt av Roy Chiao), husker tilbake til treninga han gjennomgikk når han var ung, og så fokuserer resten av filmen på kumite-konkurransen. I tillegg er det, for syns skyld, kastet inn en liten romanse mellom Jean-Claude og Leah Ayres, samt en liten "bromance" mellom Jean-Claude og Donald Gibb, som blir kameraten hans under kumite-fightinga.
Bad guy´en i filmen er sjølveste Bolo Yeung, mannen som hadde fightet med Bruce Lee i ENTER THE DRAGON. Bolo gjør en perfekt rolle her, som den brutale og beinharde Chong Li.
Foruten disse får vi også en herlig figur i den superivrige og alltid positive Ken Siu, som spiller Jean-Claude og Donald sin hjelpegutt i Hong Kong. Vi har også Forest Whitaker og Norman Burton, som er sendt ut av millitæret for å huke tak i Frank og få han tilbake til millitæret igjen.
Hva er det så som skiller BLOODSPORT fra den "gemene hop" med andre kampsportfilmer på denne tida? Jo, den var nytenkende, kjørte konseptet med kumite og utøvere fra alle kampstiler som fighter hverandre, ingen vektklasser. Den hadde fete fighting-scener, og vi får utøvere med alle slags bakgrunner (Muay Thai, Kung Fu, Karate, Monkey Style, Sumo osv.), den hadde en blanding av nerve og alvor, samtidig som den hadde små, morsomme øyeblikk innimellom. Man brydde seg om karakterene. Jean-Claude fremstår som en sympatisk fyr, og vennskapet mellom han og Donald Gibb sin karakter virker solid og ekte. Vi skjønner at kumite-konkurransen betyr mye for karakterene og for Frank Dux, så vil han da virkelig også ære sin mester, Tanaka, gjennom å forsøke å vinne dette her. Og ikke minst, Bolo Yeung nailer rollen som bad guy her, og tilfører filmen akkurat det den trenger, en nesten uovervinnelig, brutal jævel, som da Frank Dux må kjempe mot.
Foto, klipp, locations og spesielt musikken er veldig bra. Musikken gjør MYE for BLOODSPORT, og ikke minst, når dem kjører den i gang til fightingscenene, så blir det sinnssykt kult! Det passer liksom perfekt! For meg så er BLOODSPORT den mest minneverdige kampsportfilmen der ute, sammen med Bruce Lee sin ENTER THE DRAGON. BLOODSPORT var uten tvil med på å inspirere meg til å begynne å trene kampsport selv, så sånn sett kan jeg takke både Jean-Claude Van Damme, regissør Newt Arnold, manusforfatter Sheldon Lettich, og også en meget fantasifull Frank Dux, som har kokt ihop denne røverhistorien om livet sitt. Det skal også sies at Frank Dux fremdeles, den dag i dag, opprettholder historiene sine, selv om ingen av dem kan bevises på noe som helst slags bevis, av noen. Uansett, det spiller ingen rolle, han kokte i hop en såpass kul story, at det ble en fantastisk fet film ut av det. BLOODSPORT står som en bauta i kampsportfilm-historien og vil for alltid være blant de aller beste og blant dem som har betydd mest innen kampsportverden, ved siden av Bruce Lee sin ENTER THE DRAGON.
Det er dermed ingen tvil, denne filmen har betydd SÅ mye for SÅ mange, gjennom SÅ mange år, så her snakker vi om en filmklassiker, og score kan derfor kun bli 10/10. Bedre enn dette kan det neppe bli. |
4 av 6
