|
Anmeldelse av Falling Down - Film (1993)
|
Film: Falling Down (1993)
Aldersgrense: 15 år
Kategori: Drama
Land: USA, Frankrike
Regi: Joel Schumacher
Spilletid: 108 min
Datoer:
| 1993-05-27 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 4.4 av 6Keyword:
Psykologisk thriller, Midtlivskrise
|
|||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (18 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (1)
|
||||
|
Anmeldelsen:
Psykoanalyse og thriller i ett
Publisert: [ 26. Mars 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
||||
|
Terningkast:
Ingress: Til tross for et katt-og-mus-utgangspunkt, har Falling Down endt opp med å først og fremst være et sterkt portrett av et forpint sinn. |
||||
|
Anmeldelse: Den noget ustabile herremannen William Foster vil hjem, det vil si til eks-kona og dattera si. Sistnevnte har nemlig bursdag. Det er bare det at det er ikke så alvorlig lett å komme seg dit, for hverdagen byr på uventa hindre i form av triviell urettferdighet. Resultatet er at William får politiet i hælene. Det er nesten rørende å se skuespillere takle såpass krevende roller. Nå er jo Michael Douglas, som er å finne som hverdagspsykopaten William, en dreven ringrev i feltet, men man lar seg liksom ikke imponere noe mindre av den grunn. Han framstiller karakteren sin på en måte som høster medfølelse og forståelse fra seerne, trass i de drastiske handlingene hans. Da er det samtidig stilig å se åssen han virker akkurat motsatt fra politiet sin synsvinkel. Filmen veksler nemlig mellom å fortelle historien fra William og en pensjonsferdig konstabel sitt perspektiv, og Joel Schumacher greier på mesterlig måte å vise forskjellige sider ved William gjennom de forskjellige vinklingene, samtidig som det aldri er tvil om at det er snakk om samme fyren. Litt kålete formulert, men de som har sett filmen, vil sikkert skjønne hva jeg mener. Veldig ofte setter jeg pris på en dramaturgi som strekker seg litt utenfor normene, men denne gangen overraska jeg meg sjøl ved å savne ei klassisk avrunding på en ganske intens historie. Uten å spoile for mye av slutten, kan jeg nevne at jeg savna en tilfredsstillende konklusjon og ei slags (for)løsning. Det blei liksom litt for brått og nesten meningsløst. Så klart kan dette ha en sammenheng med at da jeg så filmen, var jeg i helt feil humør (les: usigelig trøtt og klar til å sovne hvert sekund som helst), og jeg ser ikke bort fra at jeg hadde sett litt annerledes på den hvis timinga hadde vært riktigere. Jeg syns kanskje filmen er hakket sterkere når vi er inni hodet til William enn når vi følger ham med blålys. Likevel appellerer jo filmen til en del forskjellige folk ved dette grepet; både de som er interessert på det psykologiske planet, og de som ønsker seg en spennende kriminalthriller. Men som nevnt innledningsvis, syns jeg egentlig at det var veldig elegant gjennomført, så det betyr egentlig ikke så mye. Litt vanskelig, og nesten urettferdig, å skulle sette karakter når jeg som sagt ikke helt hadde konsentrasjonen på topp, men stoler på intuisjonen og velget etter den umiddelbare følelsen jeg satt igjen med da rulleteksten åpenbarte seg. |
||||
