|
Anmeldelse av Baller eller bananer [ Rudo y Cursi ] - Film (2008)
|
Film: Rudo y Cursi (2008)
Kategori: Komedie, Drama, Sport
Land: Mexico
Regi: Carlos Cuarón
Spilletid: 103 min
Mediarating:
 3 av 6Keyword:
Sport
|
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (2 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Skuffende
Publisert: [ 2. April 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Mine enorme forventinger blei langt ifra innfridd, til tross for enkelte gylne øyeblikk. |
|||
|
Anmeldelse: Halvbrødrene Tato og Beto jobber på en bananplantasje i et av de mindre velstående strøka av Mexico. De har en stor drøm hver; Tato vil bli verdensberømt sanger, mens Beto har solgt sjela si til fotballtrøya, og vil helst spille for et internasjonalt publikum. Så en dag kommer en talentspeider forbi, og legger merke til guttas talent med ball. Det går ikke bedre enn at han tar dem med til Mexico City og får dem inn på hvert sitt lag - noe som ikke bare fører til rivalisering dem imellom, men også nye og uventa problemer i form av blant annet gambling og overfladiske groupies. Okey. Denne hadde jeg grisegleda meg til siden jeg så musikkvideoen av Gael García Bernal dansende i ei blomstereng med elendig greenscreen og syngende på en spansk utgave av Cheap Tricks "I Want You to Want Me" en gang i mai i fjor. Og jeg blei. Så. Skuffa! For det første trudde jeg plottet var litt mer snedig enn som så. Oppi hodet mitt hadde jeg antatt at det var noe sånt som at Tato blei spotta av fotballtalentspeideren, mens Beto blei tatt inn i varmen innenfor showbiz'en, noe som så klart hørtes ut som en skikkelig deilig fjollekomedie som enten kunne bli herlig teit eller bare teit. Sanggreia fungerer derimot bare som et slags påskudd for å kunne flashe opp Gael i glorete cowboydrakt mens han breker "quieeeeero queeeee me quieeeeraaaaas!", og egentlig er alt fotball ellers. Dessuten tenker jeg det samme her som jeg har tenkt med enkelte andre filmer og, for eksempel Sinus som jeg kan komme på nå; hva var egentlig vitsen? Jeg får aldri følelsen av at filmen vil fortelle oss noe utover den gjennomslitte og overtydelige moralen om at berømmelse og penger er dumt, mens vennskap og familie er bra. Men ikke alt er bare sorg. Sjøl om de ikke har all verden av manus å henge seg fast i, skal jeg ikke nekte for at jeg nøt å se Gael García Bernal og Diego Luna gjenforent på skjermen. De har ikke tapt seg siden fantastiske Y tu mamá también fra 2001, og uansett hvor irrelevant og påtatt og "nå må vi bare få inn noe kult vi kan ha med i traileren sånn at denne filmen trekker folk" hele sangkarrieren til vår venn Tato er, så er det faktisk ikke til å komme ifra at det lille vi ser til det, er rett og slett priceless. Kostymene, håret og hele sangen i seg sjøl er faktisk hysterisk morsomt. Dessuten er det nettopp Tatos naive tru på sine egne syngeskillz som står for de få øyeblikka i filmen der jeg lo høyt (for til tross for at dette skal være en komedie, var det skuffende lite å le av). Scena i begynnelsen der han trur at talentspeideren leiter etter popstjerner, og han går foran ham på veien til bilverkstedet og synger så høyt at talentspeideren ikke kan høre hva personen i andre enden av telefonen sier, er... vel, helt fantastisk, faktisk. Så hadde det vært større fokus på dette, og mindre fokus på den kvalmende pekefingeren om at penger er roten til alt ondt, trur jeg dette kunne gått mye bedre. Enkelte ting her er nydelig gjennomført, men det meste annet er ikke det. I utgangspunktet har jeg trua på Gael García Bernal, Diego Luna, Carlos Cuarón, Alejandro González Iñárritu, Alfonso Cuarón og Guillermo Del Toro (der de tre sistnevnte figurerer som produsenter), og jeg håper det nyoppstarta produksjonsselskapet Cha Cha Chá kan gjøre større ting i framtida. Tross alt består det av mer enn habile folk, og sjøl om førstefilmen Rudo y Cursi ikke levde opp til forventningene, skal jeg holde et håpefullt øye med disse folka. |
|||
