Neal Page (Steve Martin) er på vei hjem til Chicago, etter mange og slitsomme businessmøter. Når han forsøker å kjempe seg gjennom køene og få tak på en taxi som kan kjøre han til flyplassen, så viser det seg at Del Griffith (John Candy), snapper taxien rett før han. Dette er innledningen til et elsk/hat-forhold de to i mellom resten av filmen, da begge to skal til Chicago. Del Griffith er en reisende selger i dusjforhengoppkoblinger og drasser i tillegg rundt på en enorm kasse med alt mulig rart oppi. Etter hvert får vi svaret på hvorfor, fordi det viser seg at Del egentlig er en veldig ensom mann. Hans kone døde for 8 år siden, og han er hjemløs, og gjør ingenting annet enn å reise rundt og selger disse dusjforhengoppkoblingene sine.

DET vet imidlertid ikke Neal. Han er kun oppsatt på å komme seg hjem til Thanksgiving og har både kone og barn som venter på ham. Skjebnen vil så ha det til at det er storm i Chicago og flyet dem omsider kommer seg på, kan ikke lande der. Dem lander dermed i Wichita og er stuck der til dagen etterpå. Del Griffith, som jo reiser hele tida, er såpass forutseende at han ringer en bekjent og fikser seg et hotellrom umiddelbart, Neal derimot drøyer for lenge, og da er alt opptatt. Men den superjoviale og konstant skravlende Del, inviterer med seg Neal, og han vil jo ikke sove på flyplassen, så han takker ja til invitasjonen.

Dramaet øker betraktelig på hotellrommet, da det viser seg at dem ikke bare må dele rom, men også må dele ei dobbeltseng, og Del skaper kaos på badet med sine sokker som ligger i bløt og digre truser, som er overalt. Temperaturen til Neal Page begynner å nærme seg kokepunktet...

PLANES, TRAINS & AUTOMOBILES (bedre kjent i Norge som NESTE STOPP, CHICAGO), er fantastisk god film fra regissør John Hughes. Manus og story er knallbra, og i følge John Hughes selv, basert på egne opplevelser. Castingen, med John Candy og Steve Martin er helt perfekt. John Candy sin karakter er jo den amerikanske versjonen av Fleksnes, den evige skravlende figuren, jovial, men slitsom og irriterende, og det de fleste ikke vet - også en meget ensom sjel. Steve sin karakter er kjølig og reservert, superalvorlig og forsøker ikke å være morsom i det hele tatt, men karaktereren hans er bygd opp slik at jo mer alvorlig og stresset han blir, jo mer morsom er han.

Filmen er heller ikke bare en komedie, den griper tak i seeren på flere områder, og tar for seg mange temaer, som kameratskap, kjærlighet, ensomhet, vennskap, empati og omtanke. John Candy spilte jo sjelden alvorlige og dramatiske karakterer, der han kunne vise sine mer sårbare sider, men her får han lov til å gjøre det, og hans karakter, Del Griffith, er ikke bare den skravlende og slitsomme selgeren, men han er faktisk en ganske sår og ensom fyr, som ikke har det så bra, og som skravler for å dekke over det. Veldig flott at man får se disse skuespillerevnene fra John Candy her, mannen var langt mer enn en bare en komiker og hadde store skuespillerevner.

Steve Martin er jo alltid god, og han skinner virkelig i denne filmen. Det er sjelden man ser en SÅ alvorlig kar, bli SÅ morsom som her. Det krever virkelig talent for å få til dette og Steve Martin er unik. Regien fra John Hughes er også unik. Han lar skuespillerne leke seg gjennom tagningene, improvisere og virkelig finne frem de beste og morsomste variantene til hver scene. Han forholder seg ikke slavisk til manus, men frembringer komikken gjennom masse improvisasjon på settet. Knallbra!

Dette er en av 80-tallets morsomste og beste filmer. Jeg har sett den mange ganger, og blir aldri lei den. Det var ekstra morsomt å se den i topp kvalitet nå, på blu-ray, og jeg gleder meg allerede til neste gang jeg skal se den.

PLANES, TRAINS & AUTOMOBILES er en udødelig klassiker, som virkelig lar oss se John Candy, Steve Martin og John Hughes på sitt aller, aller beste. Bedre enn dette kan det ikke bli, og det er overhodet ikke noe problem i å opprettholde min score på denne filmen, nemlig 10/10.