|
Anmeldelse av Kirsebærblomster [ Kirschblüten - Hanami ] - Film (2008)
|
Film: Kirschblüten - Hanami (2008)
Kategori: Drama, Romantikk
Land: Tyskland
Regi: Doris Dörrie
Spilletid: 127 min
Datoer:
| 2008-05-09 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 4.6 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (20 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Lost in Translation på tysk
Publisert: [ 8. Mai 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Kirsebærblomster når ikke helt opp til sin fantastiske amerikanske storebror, men en severdig film har det likevel blitt. |
|||
|
Anmeldelse: Trudi får greie på at ektemannen hennes Rudi er døende. Hun velger å ikke fortelle ham det, men i steden ta ham med rundt for å besøke alle de nå voksne barna for å gi ham ei så fin avslutning på livet som mulig. Helt uventa dør derimot Trudi, noe ikke Rudi greier å forsone seg med. I desperasjonen drar han dit kona alltid hadde et ønske om å dra - til Japan, landet med butoh-dansere og kirsebærblomster. Det er lett å se parallellene til Lost in Translation her. Ensomhet i Japan, et forhold mellom ei ung jente og en eldre mann, og den minimalistiske fortellermåten. Likevel er det også en del som er forskjellig, og egentlig er ikke det til Kirsebærblomster sin fordel. Det hender nemlig at den av og til går litt i klisjéfella, med en tidvis overdreven symbolbruk. Dessuten oppleves den som veldig lang. En såpass tålmodig og langsom film har rett og slett ikke godt av å strekke seg ut i over to timer. Altså, jeg har full respekt og stor beundring for filmer som ikke pøser på med hjernedøde eksplosjoner for å fylle tomrommet, men når en film er - eller i det minste går inn for å være - så forsiktig som denne i fortellermetode, blir det faktisk litt kjedelig etter hvert, og det går igrunn veldig lenge før man føler at handlinga egentlig begynner. Jo, og så har vi Aya Irizuki som Yu. Jeg veit ikke om det er rolletolkninga eller karakteren i seg sjøl som gjør at jeg ikke liker henne, men på meg framstår hun som veldig konstruert. At hun er supersøt, kjempepen, overøsende snill og i tillegg lutfattig, blir liksom litt... Disney. Og det kler ikke filmens språk ellers. Men nå skal jeg egentlig bare legge all bitchinga til side og innrømme at det har blitt en fin film. Det har jo det. Et stilreint og finstemt musikalsk bakteppe (og jeg greide faktisk å kjenne igjen den japanske folkevisa Shima uta!) og innimellom helt nydelige foto greier til tross for nevnte lyter å uttrykke ei skjør og vakker stemning. Det er også mye spennende på gang psykologisk mellom både kone og ektemann, ektemann, kone og barn, og Rudi og Yu. Regissør Doris Dörrie har gjort et hederlig forsøk med sin Kirsebærblomster, og hun skal ha for det. Den har et bunnsolid utgangspunkt, og hvis hun bare fortsetter i samme spor, men lærer av sine feil i samme slengen, trur jeg at vi kan vente oss mye nydelig fra hennes kant i framtida. |
|||
