|
Anmeldelse av Dorian Gray - Film (2009)
|
Film: Dorian Gray (2009)
Kategori: Drama
Land: Storbritannia
Regi: Oliver Parker
Spilletid: 112 min
Mediarating:
 3.8 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (15 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Ikke så verst filmatisering
Publisert: [ 23. Mai 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Til tross for noen detaljer her som jeg hater, har Dorian Gray endt opp som en kul film. |
|||
|
Anmeldelse: Dorian Gray er en usedvanlig vakker ung mann, og han får øyeblikkelig mange beundrere idet han kommer til London. En av disse er kunsteren Basil Hallward, som maler et nydelig portrett av ham. Dorian blir også kjent med Henry Wotton, en vittig og kynisk filosof som setter tankene i gang i Dorians ubesudlede sinn. Blant annet begynner han å plages av at også han en gang kommer til å bli gammal og stygg. Og er ikke skjønnhet og ungdom de eneste tingene verdt å ofre sjela si for...? Det er vanskelig å anmelde en film når man har lest boka på forhånd. Enda vanskeligere er det når det er snakk om ei bok man liker veldig godt. "The Picture of Dorian Gray" av Oscar Wilde faller tilfeldigvis innunder denne kategorien hos undertegnede, og det er liksom ikke til å unngå at jeg sammenligner de to utgavene opp mot hverandre. For eksempel syntes jeg filmen var plagsomt moraliserende i forhold til boka. Ta dette med røyking, for eksempel. Jeg kan aldri huske at det var noe big deal i boka, mens det i filmen er ganske så tydelig når Dorian, som ubesmitta og uskyldig tar sine første trekk av en sigarett i løpet av de første minuttene, etter hvert går over til å bli tung opiumsnarkoman i takt med at han blir mer og mer korrupt. Jada, kjære Oliver Parker. Vi har skjønt at det er vederstyggelig å røyke. En annen ting som er bedre i boka enn i filmen, er slutten. Uten å røpe for mye, syns jeg filmen tar en altfor hollywoodsk vri avslutningsvis, og det til tross for at dette ikke engang er en Hollywood-film. Men nå skal jeg slutte å bitche, for jeg sitter igjen med en film jeg tross alt likte. Jeg har faktisk lyst til å se den igjen allerede, og sist gang jeg så den, var natt til i dag. Den er kanksje litt treig i oppstartsfasen, men etter hvert som ting kommer i gang, kommer de i gang så det gviner etter. Dette er på sitt beste ekstremt underholdende i all sin tabu og grensebryting, og Ben Barnes er helt perfekt i rollen som den gradvis mer hedonistiske Dorian. Det er vrient å skulle sette karakter på dette, for det var for mye med slutten jeg ikke likte. Men den midtre delen er så suggererende og sensuell og rå at det går an å tilgi det til en viss grad. |
|||
