---

Terningkast:


Ingress:
En slags road-movie som aldri er noe sted nær en vei.

Anmeldelse:
Chris har gode framtidsutsikter og suverene karakterer, men han er lei av foreldre som ikke gjør annet enn å skrike til hverandre og av menneskeskapte begreper som penger, status og makt. Han tar et valg om å dra fra alt og alle gjennom å ødelegge all ID og ta navnet Alexander Supertramp. Herfra tilbringer han to år i total frihet, fra Alaska i nord til Mexico i sør, der ingen veit hvor han er.

Til og med for en hardcore innendørsperson som undertegnede, var dette inspirerende greier. Sterkt skuespill fra alle hold, nydelige naturfoto og et poetisk manus greier til sammen å skape en mektig filmopplevelse som stiller spørsmål ved ikke bare kapitalisme og kynisme, men også familieforhold, ekte lykke og livet i seg sjøl. Ja, jeg får det til å høres ut som en total klisjé, men jevnt over greier Into the Wild å holde seg på rett side av svulstighetsskalaen.

Til tross for at filmen utspiller seg stort sett alle andre steder enn på veien, vil jeg kalle dette en slags road-movie; en kar legger ut på en lang reise, og langs reisen møter han forskjellige karakterer som hver har sin historie. Og det er på mange måter her filmen er på sitt sterkeste; vi får aldri hele historien til noen av dem han møter på sin vei, men vi får alltid nok bruddstykker til at vi greier å lese mellom linjene - hvis det uttrykket i det hele tatt eksisterer når det er snakk om film. Små, glimtvise innblikk til ulike menneskeskjebner som minner oss på hvor unike vi alle er, og samtidig hvor mye vi alle egentlig har til felles.

Jeg merker sjøl at jeg ved dette har prestert å skrive min mest cheesy anmeldelse hittil, men jeg overdriver ikke, altså. Into the Wild har blitt en veldig fin og stemningsfull film som kan få sjøl den mest innelåste eremitten til å ville ta på seg tursekken og dra frisk skogluft ned i lungene. Hvis Sean Penn fortsetter som dette, håper jeg at vi får se ham like mye i regissørstolen som foran kameraet i framtida!