Gregg Araki gir alt i en film om et av de mest tabubelagte temaene i samfunnet.

Neil og Brian er to tenåringer som begge har et liv litt utenom det vanlige. Neil er en vakker og opprørsk homse som bruker ettermiddagene til å selge seg til eldre menn. Brian er en sosialt utilpass nerd som er overbevist om at han blei bortført av romvesener da han var liten. Når han sover, drømmer Brian om romvesener, og ei natt dukker Neil opp i drømmene hans...

Det er vanskelig å si noe mer om hva Mysterious Skin handler om uten å avsløre for mye, men om det lille synopsiset i avsnittet over ikke virker forlokkende nok, så kan jeg bare si med én gang: SE DEN. Til tross for at den tar for seg et vondt tema som til tider er kvalmende ubehagelig å forholde seg til, har filmen øyeblikk der den både er melankolsk, poetisk, rørende og ekstremt vakker oppi all faenskapen. Filmmusikken inneholder flere av mine definitive yndlingssanger, og bygger opp den helt spesielle og skjøre atmosfæra som hviler over filmen. Bunnsolide skuespillerprestasjoner og karakterer man bryr seg om, er en annen ting som gjør denne filmen til det den er. Manuset er tidvis leikende morsomt, tidvis nydelig lyrisk, og sjøl om jeg har sett filmen utallige ganger, har den ikke tapt seg noe.

Dette er derimot ikke en film for hvem som helst, og jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde problemer med å se den første gang. Jeg har også lånt den bort til venner som ikke har orka å se hele filmen. Regissør Gregg Araki har utvilsomt lagd en modig film, som altså kanskje ikke er egna for absolutt alle. Så spesielt sarte sjeler - og da tenker jeg psykisk - bør kanskje holde seg unna den, sjøl om jeg egentlig aller helst vil anbefale den til alle og enhver, i og med at den er så fantastisk god. Rett og slett en av de filmene som gjør inntrykk på deg, og som du husker i lang tid etterpå.