---

Ingress:
Langtekkelig er det, men fryktelig pent!

Anmeldelse:
Frank har lenge sett på eiendommen til McBain-familien, og en dag bestemmer han seg; han tar med seg banden sin, og dreper dem alle. Han visste dermed ikke at herr McBain hadde ei kone utenbys, så når hun kommer tilbake, gjør han alt han kan for å finne henne. Men hun finner en beskytter i den mystiske Harmonica.

Reint generelt er jeg ikke egentlig overbegeistra for westernfilmer, men også jeg må innrømme at Once Upon a Time In the West er en nydelig filmrull. Scenene er lange og møysommelige, og fotografimessig har det blitt lagt stor vekt på detaljer. Innledningsvis brukes det for eksempel flere minutter på klipp som viser ei flue og vann som drypper på en hatt. Karakterene er godt gjennomførte, og man fascineres av karismatiske Harmonica og frastøtes av superbadass'en Frank - som faktisk var en av de første filmkarakterene som var hardhaus nok til å drepe en unge.

Men for meg er det faktisk filmmusikken som har festa seg best etter de to gangene jeg har sett denne filmen. Mesteren Ennio Morricone står bak, som på de fleste andre av Sergio Leones filmer, og jeg greier ikke å se scena der Jill McBain går av toget og tittellåta setter inn uten å få gåsehud både i huet og ræva, hadde jeg nær sagt. Men også Harmonicas theme-sang er av den typen som virkelig setter stemninga. Dette er ganske enkelt perfeksjon.

Men kresen som jeg er, må jeg faktisk trekke for noe. Jeg syns denne filmen igrunn er i det lengste laget, og interessen min stimuleres liksom ikke jevnt. Jeg begynner å bry meg mindre om handlinga etter hvert som tida går, og jeg får problemer med å holde styr på hvem som er ute etter å drepe hvem og hvorfor. Som sagt er scenene møysommelige, og tar aldri snarveier for å komme til et poeng. I utgangspunktet er det noe jeg ser på som en av filmens styrker, men det kan likevel bli litt i meste laget, altså. Jeg skal innrømme at idet filmen begynner å nærme seg klimaks, er jeg utålmodig etter at den skal slutte, og dét til tross for en utrolig suspensfull (er det et ord på norsk?) duell helt på tampen.

Men herregud. Dette er ikke en av verdens mest berømte westernfilmer for ingenting. Rett og slett en nøye gjennomarbeida og vakker film som kanskje blir litt kjedelig etter hvert, men som likevel er veldig verdt nærmere tre timer av livet ditt.