Oppdageren Sir Malcolm Murray (Timothy Dalton), den amerikanske revolvermannen Ethan Chandler (Josh Hartnett), legen Victor Frankenstein (Harry Treadaway) og medium Vanessa Ives (Eva Green) slår seg sammen for å bekjempe overnaturlige krefter i viktorianske London.

Klassikere
Jeg er en stor fan av de klassiske horrorhistoriene. Bram Stoker's Dracula, Mary Shelley's Frankenstein, Robert Louis Stevenson's Dr. Jekyll & Mr. Hyde og sist, men ikke minst Jack The Ripper (sistnevnte riktignok ikke fiksjon...).

Penny Dreadful smelter disse historiene sammen på en mesterlig måte, i et dunkelt og dystert London. Jeg synes stemningen er såpass godt laget og gjennomført at man nærmest kan kjenne den klamme lufta på kroppen mens lukta fra opiumsbulene river i neseborene. Samtidig er det nærmest forfriskende at serien ikke prøver å gjemme bort verken vold eller "blood and guts", men heller benytter det som en slags "sjokk-effekt". Man vrir seg litt i stolen av det, men det pirrer også nysgjerrigheten til å se videre.

Sesong 1
Den første sesongen går i et bra tempo, med gode cliffhangers ved hver episode, noe som gjør det fryktelig vanskelig å legge fra seg. Murray, Chandler, Frankenstein og Ives er på søken etter Murrays datter Mina. I jakten på Mina må de virkelig inn i Londons underverden, og treffer på skapninger som mareritt er lage av. I tillegg til denne "main quest", så har serien noen sekundære historier som kvinnen Brona Croft og den udødelige og enigmatiske Dorian Gray.

Sesong 2
Sesong 2 er alltid litt gambling, hvordan følge opp den strålende første sesongen. Og ja, dessverre så feiler den ørlite grann, men med kun en hårsbredd. Tempoet er dratt litt ned, den er ikke like heseblesende som den første sesongen. Så det føles ut som at dialogen til skuespillerne er strukket litt ut for å "fylle tiden" på et vis. Når det er sagt; så er dialogen såpass velskrevet, skuespillerne utmerket og regien det samme - så det er en godkjent sesong 2 hvor det er deres indre demoner og eksorsime våre helter må slåss mot.

Oppsummering
Alt i alt er serien velskrevet, med godt skuespill og utmerket regi. Men det beste med hele serien, etter min mening, er stemningen de klarer å skape - som sagt, så er det nesten så serien vekker sansene i en. Man legger merke til den trykkende, rå og nærmest fuktige lufta, luktene fra opiumbulene og markedene og hestenes "klipp-klopp" mot de ujevne brosteinsgatene. At serien skrur ned tempoet litt i sesong 2 trekker litt ned for meg, men det er likevel en så liten detalj at jeg ender opp med en kruttsterk 5'er på terningen. Serien finnes for øvrig på Netflix, og anbefales!