---

Ingress:

Christopher Nolans The Dark Knight er bortimot alt jeg kan drømme om superheltfilmmessig.

Anmeldelse:

Dette er Christopher Nolans andre film om Lynvingen - bedre kjent under hans mer velklingende engelske alias Batman. Den tar opp igjen handlinga fra der Batman Begins slutta, og tar oss med tilbake til Gotham City og slips-og-dress-mannen Bruce Wayne. Alle i Gotham City veit nå om Batman, og han har blitt byens varemerke og beskytter mot kriminalitet. Men det er likevel fortsatt bare Bruces bestevenn/elskling Rachel, hans butler Alfred og hans, tja, vi kan kalle ham leverandør Lucius som veit hvem som skjuler seg bak det ettersittende, svarte badass-kostymet. Idet vi gjenforenes med Bruce i denne filmen, har han blitt svært så sjølsikker mens han sparker kriminell ræv om nettene, men om dagen står det bittelitt verre til. Rachel har i det siste tilbrakt mer og mer tid sammen med politikeren Harvey Dent, og Bruce er ikke overbegeistra for det. Men trekantdramaet kunne igrunn ikke ha kommet på et mer ubeleilig tidspunkt, for de mer lyssky kretsene av Gotham City har en mystisk og klin gæren kar kjent som The Joker begynt å gjøre seg gjeldende, og han er villig til å bruke både Rachel og Harvey når det gjelder å komme til Batman. Det er duka for en katt-og-mus-jakt mellom to ytterpunkter, der rollene kontinuerlig byttes om...

Jeg husker veldig godt den spesielle stemninga da jeg satt i kinosalen på premieredatoen til denne og venta på at filmen skulle begynne. Så klart gleda jeg meg, for jeg hadde skyhøye forventninger, ironisk nok blanda ut med en viss skepsis. Fra før av elska jeg jo Batman-filmen til Tim Burton fra 1989 med gullgutten Jack Nicholson som The Joker. Kunne Heath Ledger, til tross for en steingod innsats i Brokeback Mountain, virkelig utkonkurrere en gammal ringrev, som attpåtil hadde gjort rollekarakteren legendarisk gjennom tolkninga si?

Jeg har aldri vært så sikker i min sak når jeg sier JA. Jeg digger fortsatt Jack Nicholson, men Heath Ledger spiller fletta av ham så det gviner etter i Christopher Nolans langt dystrere The Dark Knight. Rollen blei så klart ekstra hypa etter skuespillerens tragiske død kort tid etterpå, men jeg er ikke i tvil om at jeg hadde tilbedt prestasjonen hans like mye om han hadde vært i live i dag. Seriøst. Heath Ledgers Joker er klin sprø og dønn ond. Han er en gal sadist som setter opp Jigsaw-aktige "leiker" og ler seg spent i hjel av det. Men han er så mye mer enn det. Han er, først og fremst, dritskummel. Alle veit jo at klovner er det mest fryktinngytende som fins, og det er ganske tydelig at skaperne av the Joker har hatt det så til de grader i bakhodet da de lagde ham. Her spilles det på klovneskrekk så det gviner etter i svingene. Men det er ikke alt. Det ligger òg en viss melankoli over the Joker, og idet man får vite historia hans, er det som om man får medlidenhet med ham. Man skjønner nærmest hvorfor han har blitt som han har blitt. Likevel lar ikke herr Ledger det bli noe overdramatisert og klisjéifisert, noe det lett kunne ha blitt. Derimot virker det nesten som om the Joker syns det hele er dritmoro, ettersom han mer enn gjerne forteller det hele til ofra sine, og forøvrig alle andre som vil høre på, hele tida mens han gliser som den psykopaten han er. Fy faen, for en ironi. Det er så sinnssykt bra gjort. Men la oss ikke glemme at han også er helt hinsides karismatisk. Med kjappe replikker og en skummelt tilstedeværende slags form for sjarm blir det til at man, eller i væffal jeg, sitter og holder med ham i stedet for Batman. For all del, det er ingenting å si på rolleprestasjonen til Christian Bale, men for ørtende gang, dette er herr Ledgers film! Når man skal spille badass på film, har det lett for å bli sånn at man konsentrerer seg om nettopp de mørke sidene til personen man skal spille. Herr Ledger, derimot, har gitt the Joker hele spekteret av følelser, og man lar seg fenge, skremme, sjarmere og røres av samme typen, og noen ganger til og med samtidig.

Nå virker det helt garantert som om jeg likte filmen bare på grunn av the Joker, noe som egentlig ikke er sant i det hele tatt. Som en bonus byr nemlig filmen på suggererende actionsekvenser og ei handling som virkelig holder et jerngrep om deg, sjøl om den er lang. Det er ikke ett kjedelig øyeblikk her! Dritkul filmmusikk, hardcore eksplosjoner, mye fet slåssing og gadgets nok til å gjøre hvilken som helst dingsefetisjist våt i trusa. Dette er hva jeg vil kalle royal pwnage!