Året er 1957 og den kalde krigen er i gang for fullt. Indiana Jones befinner seg etter hvert på leting etter en legendarisk krystallhodeskalle, en sagnomsust gjenstand knyttet til både overtro og frykt. Hakk i hel befinner også en gruppe russere med Irina Spalko i spissen, som ønsker å finne hodeskallen for å bruke den til hjelpe Sovjet til å få verdensherredømme...

Som blodfan i ung alder av de eldre Indiana Jones-filmene var det med et spent hjerte jeg entret kinosalen. For meg er det mye nostalgi i Indiana Jones og jeg synes mye av atmosfæren var bevart fra de tidligere filmene. Helten er like kul i dag som han var for 20 år siden. Man kjenner igjen en del småting som blant annet den karakteristiske røde strekningen på kart når Indy flyr. Ekstra pluss er det at en treffer igjen også andre karakterer fra eldre tider.

Den første bekymringen man får før man skal se filmen er om Harrison Ford er blitt for gammel. Til det kan man svare at Indiana Jones er merkbart eldre enn de forrige Indiana Jones-filmene, men handlingen er laget slik at Indy henger med i svingene uten at actionsekvensene lider av den grunn.

Actionsekvensene er det ingen ting å si på. Det er rett og slett tidvis spektakulær action. Det hjelper også mye på at en del gode humorreplikker er satt på sin plass, som det skal være i Indiana Jones. Som et ekstra friskt pust inn i filmen kommer Shia LaBeouf med sin rolle som Indys sønn.

Dette er ikke et dårlig forsøk på å lage en oppfølger til de legendariske Indiana Jones-filmene. Man kan ikke gjøre alle til lags i en slik filmatisering, men det er etter min vurdering gjort en del gode grep som gjør en god basis for filmen. Det er småting som gjør at filmatiseringen ikke når helt opp til de gamle klassikerne. Kanskje skulle stupene vært litt høyere og litt mer spektakulære steder man var på. Man kommer i tider tilbake i god gammel Indy-stemning og filmen er godt underholdende. Filmen anbefales på det varmeste for fans og andre som vil ha en god eventyrfilm på kino.