The Station Agent byr på mye til den som er åpen for det.

Togfrelste, kortvokste Finbar arver et fallerferdig hus ved en jernbane som ikke lenger er i bruk. Huset tilhørte en gang i tida den såkalte stasjonsagenten, en utdatert type jobb ingen har lenger. Huset ligger langt utafor allfarvei i et mikroskopisk tettsted. Men Fin har alltid vært en einstøing, og syns egentlig det nye huset er perfekt. Problemet er de nye vennene hans. Han har aldri vært spesielt begeistra for selskap, og at noen skal henge med ham hele tida, er egentlig bare slitsomt. Men hva er det egentlig som gjør at en mann foretrekker et totalt isolert liv? Kan det kanskje være at han innerst inne er bittelitt grann ensom...?

The Station Agent har blitt ei finslipt og stemningsfull filmperle. Tempoet er veldig rolig, men sjøl om det kun er toppen av isfjellet som ligger og vaker i overflateområdet, betyr ikke det at isfjellet ikke er der. Tvert imot er det masse usagt - og noe sagt - som duver mellom linjene her og gjør at The Station Agent blir mer enn bare et velskrevet manus framført av gode skuespillere. Til bunns for det hele finner vi nemlig et følsomt drama som aldri drar i flere strenger enn hva som overhodet er nødvendig. Med andre ord overlater filmen en del til seeren, noe som kun er ment positivt.

Dette er overhodet ikke en film for de utålmodige, og da vi viste denne i den lokale filmklubben, var det mange sell-outs som klagde over at filmen var "rar" og "kjedelig." Mannen i gata som digger Steven Spielberg og Ridley Scott vil med andre ord ikke nødvendigvis like denne like godt som fans av Kim Ki-duk, men jeg mener det av hele mitt hjerte når jeg sier at The Station Agent er en hjertevarmende vakker film om vennskap og det å bli sett. En skikkelig godbit for alle som veit å sette pris på kvalitetsfilm!