Klasse 3F sitter i klasserommet og venter på lærer til å undervise dem, men ingen kommer så de foreslår å undervise seg selv...

Dette er en eksperimentell film med tanke på situasjonen den er laget under. Når man skulle lage filmen ble klasseromsscenene laget med å bruke nøye instruerte skuespillere som framprovoserer en del av handlingen. Resten av dem som er har fått beskjed om at de er med på et realitykonsept. Man kan med andre ord få fram en del ekte reaksjoner hos den delen som ikke vet at dette er iscenesatt.

Så kommer spørsmålet: Er dette et godt nok konsept til å basere en film på?
Her kan med denne filmen både svare ja og nei. Ja fordi en innimellom får improvisert handling inn i filmen og at en får ekte reaksjoner på ting som oppstår. Kritikken mot denne filmen er at det er mer et eksperiment og at handlingen ofte virker noe tynn. Filmen klarer imidlertid å få til noen sterke scener i det at en drar fram emner som rasisme, vold, ugang og mobbing.

Dette er nok en god film å se for en skoleklasse for så å diskutere situasjoner fra den i etterkant. For å få underholdning ut av dette må en klare å relatere seg til dagens skolesituasjon. Alderssegmentet for filmen er siktet inn mot ungdommen. Det er også lagt inn en liten dose humor i filmen som til tider sitter.

Som en oppsummering vil jeg si at denne filmen er delvis vellykket. Man oppnår nok noe av det en forventet på forhånd. Til tider blir det litt vel tynt og man føler at ikke alle scener er godt nok til å ha med i filmen, til tross for at filmen i seg selv er meget kort på litt over 70 minutter. Som film for andre utenfor skolen fungerer dette ikke godt nok som en vanlig film. Men jeg gir tommel opp for at en tør å gjennomføre et slikt eksperiment i en film, men det ble noe sært som film for almenheten.