De to unge mennene Jan Thomas og Tommy tar en vogn med en unge gutten Isak. Isak sier at han har sett Jan Thomas fra før. De to unge mennene får kalde føtter og ungen forsøker å komme seg unna, men sklir og slår hodet stygt i en stein. Jan Thomas får nå virkelig panikk og tar den livløse gutten med seg ned til elven og slipper ham. Gutten blir aldri funnet og Jan Thomas og Tommy blir dømt for drap, selv om de hevder sin uskyld og sier i retten at det hele var en ulykke...

I fengselet oppdager Jan Thomas sitt talent for musikk gjennom at han begynner å spille orgel i gudstjenestene på Ila. Da han har sonet sin straff og kommer ut i samfunnet igjen for å forsøke å begynne på nytt, velger han å satse på jobb som organist. Livet er ikke enkelt for Jan Thomas, han lever med stempelet på seg og forsøker å gjøre hva han kan for å bli kvitt det. Sentralt i historien finner vi også presten i kirken og gutten Jens.

Vi kan avsløre at det ikke gjør det hele enklere for Jan Thomas med sin bakgrunn når han møter igjen Agnes som er moren til den døde gutten. Gjennom karakterene Agnes og Jan Thomas får vi fortalt historien rundt det som skjer under ulykken og i ettertid fra begges synspunkt. Vi får malt et godt bilde av hvordan det er å miste et barn, og får også vist hvor vanskelig det er å komme ut av fengsel etter saken der en er stemplet som barnemorder.

Vi får her presentert et meget godt drama sammen med interessante problemstillinger. Det er også veldig spennende å følge med på hva som hender i filmen etter hvert. For å ikke spolere filmen for andre kan jeg si at det løst baserer seg på et nytt mysterium som skal løses.

Skuespillet er også godt og Pål Sverre Valheim Hagen spiller en fantastisk rolle som den straffedømte Jan Thomas. Han overbeviser virkelig med sin meget overbevisende tolkning i hovedrollen som gjør at man virkelig får sympati for karakteren Jan Thomas. Det samme kan også sies av den danske skuespilleren Trine Dyrholm som spiller hans motstykke i den døde guttens mor, Agnes.

Dette er en film som rører noe i deg. Den har noe ved seg som gjør at man også går rundt og tenker på den etter man har sett selve filmen. Jeg visste ikke at orgelmusikk kunne være så flott som det er i denne filmen, det setter også et veldig spesielt preg på filmen. Godt foto- og klippearbeid gjør at filmen virkelig setter seg. Historien er også godt fortalt i filmen gjennom to handlinger som flettes sammen, noe som ofte er vanskelig å gjennomføre, men som virker veldig godt i denne filmen til tross for at historiene er veldig tett på hverandre. Regissøren Erik Poppe har fra før gitt oss filmer som Schpaaa og Hawaii, Oslo. Her overbeviser han nok en gang med sin tredje spillefilm som også er fra byen Oslo. Han føyer seg med med dette inn blant en av Norges aller mest interessante regissører.