Vi følger en familie som er på bilferie. Uoppmerksomhet gjør at bilen krasjet i et tre. Julie våkner opp på sykehuset etter å ha ligget i koma som eneste overlevende, sannheten som venter nå blir tøff...

Det å miste mann og barn på denne måten er ikke lett. Julie forsøker å ta sitt eget liv men klarer ikke svelge alle pillene og redder seg selv. Man kan ikke alltid se sorgen utenpå Julie som bærer den i seg på det indre plan. Det blir så fint sagt i filmen da hennes mor gråter og Julie spør: Hvorfor gråter du? Moren svarer: fordi du ikke gråter.

Man følger Julie i sitt hverdagsliv etter den triste ulykken. Hun forsøker å fornekter seg alt fra livet før ulykken og destruerer minner og eiendeler fra tidligere tid sammen med familien sin. Også mannens ikke fullendte musikalske komposisjon vil hun heller ikke involvere seg i.

Det er en meget spesielt fotoarbeid i filmen. Det er mye fokus på detaljer i filmen som sukkerbiten som dyppes ned i kaffen. Man ser verden fra hovedpersonens synsvinkel og sier dette sier oss noe om at hun er opptatt av detaljer og ikke liker å fokusere på andre ting rundt seg. Man har også andre scener med symbolikk i som den scenen der en fjær beveger seg som kan fortelle oss at livet er skjørt. Vi merker også at det er gjort grep på musikken i filmen som blir brukt til å markere tid og overgang til nye scener på en ny og helt særegen måte. Lyssetting er også vanvittig bra gjennomført.

Dette er den første filmen i trilogien Tre farger med filmene Blå, Hvit og Rød. I blå vises godt håndverk fram på alle tekniske sider og får filmen til å framstå som et minneverdig øyeblikk. Skuespilleren Juliette Binoche er et funn og gjør seg veldig godt i hovedrollen som Julie. Som resultat er dette en fin og litt poetisk film, der man gjennom temaet, lyssettingen og musikken får en blå følelse av å se filmen.