|
Anmeldelse av Taking Woodstock - Film (2009)
|
Film: Taking Woodstock (2009)
Kategori: Komedie, Musikk
Land: USA
Regi: Ang Lee
Spilletid: 122 min
Datoer:
| 2009-09-11 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 3.8 av 6Keyword:
Musikk
|
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (27 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Peace, love and music
Publisert: [ 27. Juni 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Taking Woodstock byr på en forholdsvis underholdende tidsreise. |
|||
|
Anmeldelse: Året er legendariske 1969. Det familieeide motellet El Monaco er i ferd med å gå konkurs, og for å hjelpe foreldra sine i den økonomiske krisetida, reiser Elliot fra storbyen til hjemstedet White Lake for å se hva han kan gjøre. Det ser mørkt ut lenge, før han får ferten av at nabobyen nekter å holde vertskap for Woodstock-festivalen som planen egentlig var. Elliot øyner lys i enden av tunnelen, og kontakter Michael Lang, hovedarrangøren. Til lokalbefolkningas blanda følelser, blir det dermed klart at Woodstock-festivalen skal holdes i White Lake! Dette er slettes ikke verst, sjøl om jeg føler at det tar litt tid før det kommer ordentlig i gang. Sjølve plottet i seg sjøl inneholder jo ikke så alvorlig mye rom for action og spenning, så Ang Lee valgte å gjøre dette til en komedie. Det til tross, er det faktisk ikke så veldig morsomt. Underholdende, joda, men ikke direkte morsomt. Det er til og med sånn at jeg ikke kan skjønne i hvilke sammenhenger filmen forsøker å være morsom heller. Enkelte steder er det ganske åpenbart, som i scena der Elliots foreldre jager ut noen slips-og-dress-folk på en nokså agressiv måte, men det blir liksom litt for slapstick i ordentlig familiekomedie á lá "Hjelp, det er juleferie"-stil til at jeg greier å le. Dessuten har vi Imelda Staunton, som jeg bare hadde sett i Harry Potter-filmene fra før (greit, i Shakespeare In Love og, men det er så lenge siden at jeg ikke husker rollefiguren hennes i det hele tatt), som fungerer som et irritasjonsmoment gjennom hele filmen. Jeg mener, i Harry Potter passer hun til å overspille, mens det bare blir feil og dumt her. Nå er jo karakteren hennes ganske usympatisk i seg sjøl, men likevel, liksom. Men herregud, som jeg klager, da! Jeg mislikte jo ikke filmen heller, for sjøl om den ikke er så halsbrekkende morsom alltid, er den likevel underholdende, og om ikke annet, så for sjølve uttrykket. Lydbildet preges av psykedelisk rock fra seksti- og syttitallet, og dét satt til drøssevis av mennesker med langt hår og hampgensere, får sjølve stemninga i væffal til å føles helt riktig. Og jeg trur det er dét som gjorde at jeg tross alt likte filmen; stemninga er så autentisk. Og for en som har et litt romantisk forhold til hele hippie-kulturen generelt og Woodstock spesielt, gjør det at filmen ganske enkelt blir fengende. I tillegg blir det gjort noen krampaktige forsøk på litt familiedrama, noe som funker sånn halvveis. Å splitte skjermen og vise to, tre og fire bilder om gangen, er mest plagsomt. Men sjøl om jeg tilsynelatende har mye å syte over, likte jeg mer i denne filmen enn jeg mislikte, og sjøl om dette sikkert ikke er en film som kommer til å oppnå noen stor klassikerstatus, er den neiggu ikke så verst, altså. |
|||
