---

Terningkast:


Ingress:
Daniel Day-Lewis leverer så det braker i en på mange måter komplisert film.

Anmeldelse:
Daniel Plainview og sønnen H.W. borer etter olje - og gjør det bra. Penga flommer inn, og alt er i det hele tatt ganske supert. Og suprere ser det ut til å skulle bli, for en dag dukker en ung mann ved navn Paul Sunday opp og forteller dem om et område som har enorme oljereserver under seg. Daniel og sønn kjøper opp området og begynner å bore til den store gullmedalje. Men en tragisk ulykke er bare den første dominobrikka i skrekkeksempelet på den amerikanske drømmen gått til helvete.

Sist gang jeg så Daniel Day-Lewis, var det faktisk i Den siste mohikaner fra 1992. Gjensynet var desto mer gledelig når det sparker ræv så sinnssykt som det gjør i denne filmen. Vår mann Day-Lewis vant Oscar for sin tolkning som navnebroren Plainview, og det syns så jævlig godt. Gjennom filmen transformeres han langsomt fra en håpefull og entustiastisk entrepenør via en kynisk pengemaskin til en alkoholisert galning. Men så er overgangene så glidende, og man trur kanskje han er én av dem mens han innerst inne er en av de andre.

Og i det hele tatt er det karakteren Daniel Plainview som er senteret for hele filmen. Alt som skjer ellers, fikk jeg inntrykk av at er mest for å illustrere hans uhyre sammensatte sinn, som man til enhver tid bare aner omrisset av, for han er en på mange måter mystisk mann. Ikke at de andre karakterene framstår som noe mindre sammensatte av den grunn, altså - snarere tvert imot, faktisk, for gjennom hint og glimt aner vi skjær i sjøen for eksempel innad i Sunday-familien.

Dette er en sånn type film som jeg trur vokser for hver gang man ser den. Akkurat nå, som det er noen timer siden jeg så den, attpåtil med en liten lur imellom, syns jeg den er bedre enn da jeg faktisk satt og så den. For det er en lang film, og Paul Thomas Anderson er ikke utålmodig etter å fortelle oss alt det han har på hjertet. Jeg skal innrømme at det i perioder kjeda meg litt her, for det er ikke alltid så altfor mye av den ytre handlinga, og det er under overflata at alt skjer her. Men dette er likevel en veldig gjennomarbeida film, og femmeren jeg ender opp med å gi, er supersterk.

Til sist vil jeg bare si: "I DRINK YOUR MILKSHAKE! I DRINK IT UP!" Klassisk.