Livet kaller, det er aldri fred å få. Aina begynner å føle en indre uro som blir sterkere og sterkere. En dag klarer hun ikke mer og forsøker å ta sitt eget liv. Hun ender på institusjon der livet ikke er lettere. Og hun ønsker ikke behandling...

Aina er en ung dame som forsøker å ta selvmord ved å kaste seg gjennom en glassrute. Hun blir kjørt med sykebil og det er en voldsom omveltning for Aina hun oppdager at hun virkelig er kommet på 'galehus'. Hun føler at hun ikke hører hjemme der. Aina forsøker enda en gang å ta selvmord men mener at hun ikke er syk. Hun vil bare skrives ut, men foreldrene hennes har samtykket til at hun må fortsette å bo på institusjonen. Hun er fast bestemt på å greie å ta selvmord, alt ser bare mørkt ut for henne...

Ingrid Bolsø Berdal gjør en sterk rolle som Aina. Overbevisende er også Hildegun Riise som pleier og Rolf Lassgård som legen Freiner. Fridtjov Såheim gjør også en god rolle som den litt spesielle pasienten Odin. Tone Beate Mostraum gjør også en meget realistisk rolle. Som andre med-pasienter finner vi Pål Sverre Valheim Hagen (De Usynlige), Rolf Kristian Larsen (Mannen som elsket Yngve), Joachim Rafaelsen (Varg Veum - Falne engler), Jeppe Beck Laursen (Død Snø), Andrea Bræin Hovig (Størst av alt) og Frank Kjosås (De Usynlige). I tillegg møter vi Anneke von der Lippe som terapeut og Thorbjørn Harr som legen Stetson.

Filmen bygger på Karin Fossums roman med samme navn. Sinnslidelser har vært mer framme i media i det siste. Det har vært et neddysset område man ikke snakker om. Folk flest vet ikke hvordan slike institusjoner virkelig er, og det er bra at man lager filmer med slike tema som denne. Filmen skildrer livet på en institusjon som innlagt og videre forholdet til medpasienter og personale. Det er lett for at slike filmer blir veldig voldsomme. Dette er blitt en sterk og fin film som virker realistisk framlagt. Filmen beveger seg ikke over i kritikk av systemet men bare skildrer institusjonen.