---

Ingress:

Den tidligere straffedømte Max Cady møter igjen Sam Bowden, som vitnet mot ham i saken som fikk ham bak lås og slå. Cady virker å skulle hevne seg på Bowden men politiet har ikke noe å ta ham på. Et farefullt spill startes som Sam Bowden og hans familie blir brikker i...

Anmeldelse:

Ved flere anledninger tar Cady kontakt med Bowden. Denne kontakten er dog ikke noe man kan straffe en person for. Men Bowden finner det veldig truende for ham og hans familie. Cady kjenner sine rettigheter etter å studert juss i fengselet og oppfører seg helt uspiselig men juridisk korrekt. Cady måtte sitte åtte år i fengsel for sin udåd, og han er helt klart ute etter å få sin hevn over Bowden.

Filmen bygger på boken 'The Executioners' som er skrevet av John D. MacDonald. Lee Thompson står for regien. Det er forøvrig samme mann som står bak klassikeren 'Kanonene På Navarone'. Manus er heller ikke skrevet av noe smågutt i Carl Foreman, som står bak manus til klassikere som 'High Noon', 'Broen over Kwai' og også førnevnte 'Kanonene På Navarone'. Musikken er solid håndverk av Bernard Herrmann. Han kan sin kunst og har underholdt oss med musikk til udødelige klassiske som 'Vertigo', 'Psycho' og 'Taxi Driver'.

Vi blir presentert for noen interessante karakterer i filmen. De to hovedrollene er svært ulike. Først har vi den Bowden som er den vi sympatiserer med. Han vet vi hele veien hvor vi har og blir spilt av fem ganger Oscar-nominerte Gregory Peck. I den andre hovedrollen finner vi Max Cady som er den tidligere straffedømte badguyen som man aldri blir klok på hva kan finne på. Hver gang han dukker opp i bildet er man usikker på hvilken kvalme han kan prestere. Robert Mitchum er skuespilleren som trakterer hevneren Max Cady. Han har en veldig karisma og innlevelse som virkelig synes på lerretet, selv om det til tider kan virke litt karikert. Vi møter også stjerneskuespillerne Polly Bergen, Martin Balsam, Jack Kruschen og Telly Savalas i mindre roller i denne velgjorte filmen.

Filmen overrasket meg positivt gjennom dette første gjennomsynet. Den er godt laget og uten at mangelen på farger setter en demper på stemningen. I sluttscenene i filmen er man veldig glad for at valget falt nettopp på sort hvit. Det blir da ganske klare bilder og i nattscenene fungerer sort hvit-fotograferingen i denne filmen gnistrende godt. Det er en fin mystisk stemning i filmen og musikken stadfester også mystikken. Spenningen sitrer i det vi nærmer oss slutten. Man vet at det kommer et oppgjør, men ikke helt hvordan. Filmen klarer virkelig å holde deg klistret helt til det siste. For Bowden og hans familie blir dette nesten like nervepirrende som for oss. Man får litt Hitchcock-følelse når en ser filmen, uten at dette glimrer like mye som Alfred i hans beste filmer. Men filmen bruker sine virkemidler på en smart måte. Alt framstår veldig interessant, selv over 40 år etter, og det gjør at filmen lander på en sterk femmer på terningen.