En familie er på ferie i Marokko. Der stifter de bekjentskap med en franskmann som ikke er den han utgir seg for å være. En dag forteller den mystiske franskmannen familiefaren noe viktig før franskmannen dør. Plutselig finner familien seg i en lei knipe der de blir innblandet i franskmannens affære. I tillegg blir deres sønn kidnappet. Dette er ikke akkurat drømmeferien...

Filmen begynner på originalt vis med at vi får se et orkester som spiller tittelmelodien mens rulleteksten går med avslutningen med teksten: Hvordan to cymbaler møttes og rystet en amerikansk families liv. Dette er kanskje en litt kryptisk åpning, men man får alt forklart iløpet av filmen.

Historien begynner i det vi ser Ben og Jo sitter på bussen med sin sønn Hank. Vi befinner oss i Marokko i Afrika. Hank kommenterer at landskapet virker kjent og lurer på om han ikke har vært i Afrika før. De er tre amerikanske turister på ferie. På bussen møter de franskmannen Bernhard. Jo legger merke til at Bernard er veldig gravende i sin samtale. Det er akkurat som om Bernhard skjuler noe. Men Ben tror godt om Bernard og bagatelliserer misstankene. En dag familien besøker markedet, blir en mann jaget av politiet og blir stukket med kniv i ryggen. Mannen faller til slutt om i Bens hender.

Det viser seg at den jagede er Bernhard i forkledning. Før Bernhard dør gisper han fram sine siste ord. Han forteller Ben at en statsmann vil bli drept i London veldig snart, og avslutter med ordene, Ambrose Chapel. Plutselig finner vår familie seg i litt av en knipe de blir avhørt på politistasjonen etter mordet. Politiet tror de er innblandet i saken på parti med Bernhard. På toppen av det hele får de en telefon om at deres sønn er kidnappet. Om de sier Bernhards siste ord videre vil deres sønn bli skadet. Det er ikke lett å si hva familien nå har rotet seg bort i...

I hovedrollen finner vi James Stewart. Han virker å være en av favorittene til regissør Hitchcock. I alle fall bruker han Stewart hyppig i sine filmer. Som vanlig gjør Stewart en minneverdig fremtreden på lerretet. I den andre hovedrollen finner vi Doris Day. Henne fikk jeg for første gang høre om fordi Marve Fleksnes hadde en krangel i en episode om det var henne som var med i en Liv Ullmann-film. For oss som ikke er så bevandret i Doris Days verden er hun en skuespiller og popsanger. Hun er vellykket castet i denne filmen og passer relativt godt inn i hovedrollen. Vi får til og med høre hennes sangstemme der hun lirer av seg 'Que Sera, Sera' som i ettertid er blitt hennes kjenningsmelodi. Denne sangen var faktisk så bra at den var funnet verdig en Oscar for beste originalsang i en film i 1957.

Dette er som du sikkert allerede har skjønt av tittelen en Alfred Hitchcock-film. Han står med andre ord for regien. Hitchcock har veldig mange bemerkelsesverdige gode filmer på sin CV. Alle hans filmer er ikke like kjente filmer, 'Mannen som visste for meget' er et eksempel på det, uten at det legger noen demper på stemningen. Det er herlig med gode mysteriefilmer som denne. Det er noe eget når en kan kose seg med en film og sette opp egne teorier om det som egentlig foregår. Man skal selvsagt ikke avsløre for mye om slike filmer, men jeg kan fortelle at slutten er særs spennende.